Farsdag for meg.

Med mindre en ble ruget frem i en kasse så har alle en far. En mannsfigur, Et forbilde, En oppdrager. I dag finns det flere som kan fylle denne rollen, men for meg er det kun en mann.

Min far ble født før krigen, oppdratt av en som ikke forsto seg på hans utforskertrang og svake arbeidslyst. Han reiste ut til verdenshavene, ble forelsket, trakk tenner og så verden. Historiene er mange, og jeg har samlet puzlebiter av dem. Videre ble han utdannet og kom hjem som en gift småbarnsfar etter år i Tromsø. Det var derfor jeg søkte dit. Puzlebitene ble mange. Huset de bodde i, skolen han gikk på, gatene han vandret i, luften han pustet, havet han så.
Hvorfor han kom tilbake til en øy der få tok han inn i den varmeste delen av stua er vanskelig å begripe. Han kunne ha erobret hele verden. Jeg tror jeg fikk mange freebes for å være hans datter. Mine svakheter ble oversett, men snakket om. Derfor sitter jeg her, etter en kamp om å hedre han, som en sterk, snill og utdannet småbarnsmor. Eneste skåret i gleden er at sofaen min er 100 mil fra hans.

Den som ikke kan hans navn, som ikke har ledd i hans nærvær, eller gledet seg over hans iver etter å gjøre øya hans til et verdig sted å være for alle som har murt sinn grunn der, den personen kjenner ikke jeg. Allikevel gjør hjertet mitt et hopp hver gang noen gir meg et tegn om at min far er et fantastisk menneske. Han har alltid vært mitt lys på veien ved å gjøre meg arrogant nok til å bryte ut og finne min verden.

Så farsdag for meg er å fargelegge mitt bilde av den som har gitt meg halve min kropp, hele mitt sinn og all min tro og evne. Min beste egenskap har jeg fått fra han; lyst til å se de rundt meg, se deres ressurser og glede meg over hvor heldig andre kan være. Det er ikke enkelt, jeg er fra en øy der janteloven lett kan lage skogsbrann. Men jeg har lyst.

Fra sterk og stolt, til et sykehjem, med et bilde av oss på nattbordet. Det er min største sorg. For på veien til å gjøre han stolt av meg har jeg forlatt han. Min datter roper "bestefar sin" hver gang hun ser en gåstol. Hun har ikke fått mulighet til å få andre minner av den mannen som betyr mest for meg. Han som har formet mamman hennes får ikke forme henne. Derfor er jeg glad han levde på den øya han elsket mer enn verdenshavene, for han har tidligere elever, naboer, partifeller og menighet rundt seg. Jeg får tilsendt bilder og meldinger, og de puzlebitene sparer jeg til hver gang jeg kan være ved siden av han igjen.