Den dagen...

Den dagen digitalcameraer tar like vakre bilder, som det vi faktisk ser, den dagen forsvinner magien i verden. Den dagen du har alt ditt hjerte ønsker seg i mer enn et helt minutt, 60 evige sekunder, den dagen mister verden magien. Den dagen hvert et menneske er helt likt, med ingen individuelle særtrekk, den dagen er alt det magiske borte.

Dyret fikk en ny kompis på den to timer lange turen over havet. En rar gutt, høy og tynn, med for liten kjeledress. De løp mellom stolradene, på bølgene, og hylte av fryd. Vi som har levd lengre krøp sammen i et hjørne med ei microvarmet pølse i hver hånd. En tangerudbakkenslekting tok "ansvar" over barnet med å gå rundt å hysje påtatt og uavbrytt messe: nei, nei -ikke røre, bare se. nei, nei -ikke røre, bare se. nei, nei -ikke røre, bare se (...). Vi var lykkelige, båtsyke og nydelig irriterte.
Vi skulle hjem til "bestemor", min mor, noen annens søster og min bestemors datter. Vi skulle komme til jula. En dagsreise tok det å komme til St. Nicolas hovedkvarter. En varm stue. Hver detalj nøye plukket ut. Det beste juletreet, med de vakreste kulene, hjertegardiner og juleduker, tusen stearinlys og alle verdens nisser. De ser på deg alle sammen. De er dine venner, fra alle generasjoner. Gamlenissen, skogsnissen, låvenissen og nissemor. Julenisser, tomtenisser og nissefar. Nissegutter, trollnisser, nissedverger og putenisser. Veggnisser, nisselys og nissenisser. Noen ser du, noen er gjemt. Aldi i verden om du noen gang får oversikt. Da blir magien borte.

Kveldsmaten stod klar til vi kom og Julemusten var til avkjøling i kjelleren. Julemusikken gikk dempet i bakgrunnen og det er blitt hvisket om hemmelige julegaver som er blitt "glemt". Den dagen jeg finner noen som ligner det minste på min mor, den dagen skal jeg klippe av meg alt håret. Ingen er som ho mammæ, på godt og vondt. Aldri om jeg kommer til å forstå hvordan hun fungerer. Hun er magisk. Ikke nødvendigvis fantastiskelskerhenne-magisk, men helt uforståelig-magisk. Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor hun bæsjer med dodøra åpen, hvorfor hun elsker alle fremmede på bussen, men hater butikkpersonale. Hvorfor hun bare ler til hun tisser på seg sammen med sin søster, selv om de ikke har det gøy, eller hvorfor hun kan skape stemning av ingenting. Hvordan hun får tid til å vaske hele huset, bake lageret fullt av kaker, skifte ut alt i hele huset med juleting(hvor bor alle nissene resten av året?), sy nye duker og gardiner hvert år, strikke gensere til hele slekta eller tenne alle stearinlys -for skulle jeg gjort dette ville det første lyset for lengst være utbrent før jeg var kommet til det siste!
Men vil jeg vite det? Nei. Mamma skal være magisk. Verden trenger magi, ergo trenger verden mamma.

Husker ikke hvorfor jeg skriver akkurat dette på en romjulskveld. Vet bare at tanken begynte å spire da jeg så utover Mosjøen, øverst fra Lia. Lysene glittrer like fantastisk hver gang. Som en seng av edelstener mellom to kraftige daler. Vefsna som et svart speil ved siden, en dyp uendelig himmel som bakteppe. Hver gang får jeg tårer, mest fordi det er så jævla kaldt, men også fordi det er umulig å se alt uten å røre på hodet frem og tilbake. Og for hver gang du ser tilbake til begynnelsen blir man like overrasket som første gangen. Og aldri, aldri, om jeg noen gang har fått til å ta et bilde som bevis for hva jeg mener. Jeg må tilbake på toppen for hver gang;)

God romjul godtfolk. Hyll et godt syn, nyt hysteriske mødre og spis mens du kan.