Jeg sier opp som vegværing.

Det var med stor sorg at jeg oppdaget at jeg besvarte "hvor lenge er du på besøk?" uten å reagere. Da jeg parkerte bilen så jeg ikke opp mot mitt barndomshjem, men mot kåken til min bror.

Jeg kjenner ikke halvparten av de som står foran meg i køen på Spar. Alle som var baby da jeg flyttet er enten blitt to meter høye eller supermodeller. Alle jeg satt i fanget til har fått grått hår. Jeg hilser på naboen, bibliotekdamaen og min far på sykehjemmet.

Min bestemor sa at en må velge mann ut fra skotøyet hans. Han burde ha skikkelige arbeidsko, som var såpass at de kunne arves. En "nyrik" kompis av min bror hadde på seg skinnstøvler med åpne lisser som jeg kunne speile meg i, jeg elsket dem. Alle de andre lo og hvisket. Hvorfor? Har jeg blitt fjollete? Jeg lo sammen med dem før.

Min far sa at en kan lese hvordan et menneske er ved å se på hvilke bøker som er i bokhyllen deres. Ingen jeg var til har bokhylle, bare pyntehyller med sorthvittbilder av babyer i. Derfor later jeg som at jeg ikke leser når jeg er hjemme. Jeg bare tegner bilder som skal være inni dem. Jeg tror visst jeg er noe. Hvorfor la jeg merke til at bøkene manglet?

Jeg har blitt snobbete. Største gleden fra handleturen var at de hadde moden avocado. (heia Spar!). Til lunsj ble det pastasalat med pesto, mamma spiste det på avstand med lukkede øyne;) Jeg gav henne "huffdastakkarsdeg"-ansiktet mitt. Har jeg blitt hjernevasket? Hvorfor kan ikke jeg nyte en mikrovarmet grandiosa lengre?

Ute på trammen i vinterkulda fikk jeg et tilbakeblikk av meg som 14-åring. Det var mer sne. Det var luer og latter og en storebror av noen som kastet meg i en snefonn. Nå var det bare tomt. Bare en flate med hus på. Noen hus med varme venner inni, andre hus med ansiktsløse øyværinger. Kjente veier, men ikke mine gater.

Småplassjarmen biter ikke lenger heller.
På flyplassen i brønnøysund kom vi til en ubemannet innsjekk. Da dama endelig valgte å dukke opp til oss tre som sto i kø, fikk jeg beskjed om å betale overlast for bilstolen. Jeg har aldri betalt for den. Ikke i Oslo, ikke i Trondheim, ikke engang i Mosjøen hvor Widerøe har hovedkvarter. "Sånn er det her!" Meeeen, jeg betalte jo ikke de siste fire gangene jeg var akkurat her. Da fikk jeg blikket. Det hvemtrorduatduerblablablamedboblejakkendin? I tillegg fikk jeg blodkjeft for at jeg var for sent ute, noe som gjorde meg flau nok til å løpe gjennom sikerthetskontrollen, som er på en meter. Det er en, bare en, gate-desk på flyplassen i Brønnøysund. Jeg var den første som kom. Plutselig kom jeg på at det var jo den jævla dama som hadde kommet sent til jobben sin, ikke jeg som bare kom slentrende, men da var jeg allerede avskjermet, hun var symbolsk beskyttet av en glassdør.

"Hvor skal vi Nora?" "Hjem til Oslo...hjem til pappa". To fly senere var jeg hjemme. Til en skog av vandrende mennesker, til et hav av butikker, cafeer. til en overflod av kjente ansikt. Jeg elsker Vega og det ekte havet, den rene lufta od de som kjente meg fra starten. Men jeg kommer bare på besøk.

"Mamma og Nora er bestevenner...og pappa. Tre bestevenner."