Hvorfor er "livet" vakrere med bakgrunnsmusikk?!

...I just wanna live.
Ute er nattehimmelen ravnsvart og under går alle fargeglade mennesker med ull-lue på. Marit Bjørgen har tatt sitt tredje gull, av tre mulige, på hjemmebane, og jeg har nettopp inhalert en elefantøl med en elg på fra Sverige. Kaldt er det, søpla skal fjernes og glemmes, og frostrøyken blir til kunst sammen med musikken som voldtar tromhinnene mine.
Jeg fikk en TiO av samboeren min en gang. På ett tidspunkt har jeg lagt over alle favoritter på denne lille svarte i lomma. Nå hører jeg verden, igjen.

...Det vakraste jag vet.
Hvorfor blir jeg mer forelsket i han i sofaen, når en svensk stemme forteller meg om kjærlighet? Noen ville si at det er en illusjon. Musikk kan ikke erstatte ekte vare. Jeg sier de tar feil. Hvis jeg ikke følte noe for disse myke leppene med tilhørende kropp, da ville vel ikke rytmene ha noen virkning? Ville jeg ikke da ha ønsket et annet menneske i sofaen?
Der sitter han uansett, etter fem år, like vakker. Som en svensk Gud. Mystisk og uforståelig. Far til Dyret. Og hver gang jeg hører sangene som er spart opp etter et langt "ekteskap" kommer hver følelse tilbake. Jeg husker første gangen jeg smilte mot han da Shakira vrikket hoftene på Driv. Jeg føler gleden da jeg hører sangen vår, samleCDn han hadde fått en kompis til å lage...latteren til Hoppalong Knut. -Alle sangene jeg hørte på bussen, på vei til jobb, en kald Tromsøkveld. Hadde jeg sjangs på svensken? Hørte han samme sangene i hodet? Hadde jeg en liten mulighet. Ja.

...I can not live without you.
Datteren vår ligger på sofaen og titter på egne fingre. Det er svak musikk i bakgrunnen. Jeg trodde jeg aldri ville huske den. Jeg trodde alt jeg skulle komme til å suge opp i minnet var lukten av henne, de blå øynene, kanskje mønsteret på bodyen. Beautiful dawn. Musikken er der. Jeg hører henne i hver tone. På bussen. I butikken. I køen. Ute. I verden. Musikken har lagret min datter i alt. Overalt. Verden er med ett vakrere.

Er det negativt? At minnet fungerer bedre med musikk. -At jeg behøver James Blunt, Good Charlotte og Marit Larsen for å leve et lykkeligere liv? Det er ikke noe annet enn fantastisk. Jeg har min medisin lagret på en liten dings, som tar mindre plass enn en juicepakke. Vitaminer sa du? Jeg har plass til både og.

En tanke slo meg.

Hver gang jeg legger meg for å sove er det noen i verden som aldri våkner neste morgen. Hver gang jeg snur meg, er det noen som faller. Noen andre gråter hvert sekund jeg bruker på å henge opp rene klær på en snor. For hvert lite pust jeg tar er det noen som sulter ihjel. For hver gang jeg klemmer rundt min datter er det noen som legger en kjærlighet til hvile. Når vi smiler mot hverandre er det noen...

Som føder sitt første barn. Som lukter inn en kjent lukt av noen de elsker. Som holder rundt den som gjør livet verdt å leve. For hver gang jeg hever stemmen til Dyret er det noen som gifter seg, som forelsker seg, som møtes for første gang. For hver matpakke jeg smører, er det noen som blir gode venner.

Ikke det ene uten det andre. Men ikke uavhengig av meg.

En gammel sjel hviser rasistiske tanker mot en sliten lampe, mens et karamellfarget kjærlighetsbarn leker bak veggen i leiligheten ved siden av. Naboen over meg sitter for å ta morgen-bæsjen, mens jeg står under for å gi min samboer en klem. Alle på trikken, tidlig en mandags morgen, har slått av en alarm og subbet seg til tannbørsten. Eneste forskjellen er mønsteret på sengetrekkene. Hver gardin i Oslo har blitt hengt opp av noen du sikkert har gått forbi flere ganger.

Alt skjer på en gang, uavhengig av meg. Alle er like. Det er ikke bare jeg som kjøper H-melk. Ikke bare jeg som ser på TV, istedet for de viktige tingene. Ikke bare jeg som elsker, noe, noen, mange. Ikke bare jeg som blir usikker, sur og dårlig av nyhetene. Bare jeg som skriver dette.

Tilbake over vannet.

I dag gikk jeg ut av døra til ungdomskolen jeg har undervist på i 4 uker, for siste gang. Jeg snudde meg ikke. I sekken ligger en vakker praksisrapport, med et lite kryss i bestått boksen. Jeg er ferdig med praksis i mitt utdanningsløp. Jeg er ferdig. Det er bare lesing og eksamen igjen, og igjen, og igjen. Og det er drit skummelt.

Jeg fikk bekreftet at jeg er hyggelig, sosial og engasjert. Veileder mente jeg absolutt burde søke jobb i ungdomskolen. Allikevel ser jeg meg selv tviholde rundt pulten i lesesalen, mens mange mennesker drar meg i bena. Evig student. Men alt for glad i penger.
Skal jeg, etter 19 år bak en skolebok, slutte å skrive oppgaver og heller begynne å vurdere andres? Skal jeg slutte å småhviske med mine medstudenter på bakerste rad, og heller ruve fremst i et grått klasserom med elevsydde gardiner? Skal jeg slutte å snike på klokka om våren, vente til jeg kan slenge kroppen ned i et hjørne i en solfylt skolegård, men heller trekke meg tilbake med en lunken kaffe. Ja det skal jeg visst! Jeg skal organisere utflukter, krangle med en overengasjert ledelse, høre tisking om småkyssing og lese om skilsmisser i annenhver elevtekst. Jeg skal lede litterære samtaler, sette anmerkninger, lage seriøse veggaviser og bli overhøvlet på foreldremøter. Jeg skal få se Norges neste generasjon vokse opp, gråte og le. Og jeg er i følge et tynt pair i sekken veldig flink til akkurat det.