Jeg sier opp som vegværing.

Det var med stor sorg at jeg oppdaget at jeg besvarte "hvor lenge er du på besøk?" uten å reagere. Da jeg parkerte bilen så jeg ikke opp mot mitt barndomshjem, men mot kåken til min bror.

Jeg kjenner ikke halvparten av de som står foran meg i køen på Spar. Alle som var baby da jeg flyttet er enten blitt to meter høye eller supermodeller. Alle jeg satt i fanget til har fått grått hår. Jeg hilser på naboen, bibliotekdamaen og min far på sykehjemmet.

Min bestemor sa at en må velge mann ut fra skotøyet hans. Han burde ha skikkelige arbeidsko, som var såpass at de kunne arves. En "nyrik" kompis av min bror hadde på seg skinnstøvler med åpne lisser som jeg kunne speile meg i, jeg elsket dem. Alle de andre lo og hvisket. Hvorfor? Har jeg blitt fjollete? Jeg lo sammen med dem før.

Min far sa at en kan lese hvordan et menneske er ved å se på hvilke bøker som er i bokhyllen deres. Ingen jeg var til har bokhylle, bare pyntehyller med sorthvittbilder av babyer i. Derfor later jeg som at jeg ikke leser når jeg er hjemme. Jeg bare tegner bilder som skal være inni dem. Jeg tror visst jeg er noe. Hvorfor la jeg merke til at bøkene manglet?

Jeg har blitt snobbete. Største gleden fra handleturen var at de hadde moden avocado. (heia Spar!). Til lunsj ble det pastasalat med pesto, mamma spiste det på avstand med lukkede øyne;) Jeg gav henne "huffdastakkarsdeg"-ansiktet mitt. Har jeg blitt hjernevasket? Hvorfor kan ikke jeg nyte en mikrovarmet grandiosa lengre?

Ute på trammen i vinterkulda fikk jeg et tilbakeblikk av meg som 14-åring. Det var mer sne. Det var luer og latter og en storebror av noen som kastet meg i en snefonn. Nå var det bare tomt. Bare en flate med hus på. Noen hus med varme venner inni, andre hus med ansiktsløse øyværinger. Kjente veier, men ikke mine gater.

Småplassjarmen biter ikke lenger heller.
På flyplassen i brønnøysund kom vi til en ubemannet innsjekk. Da dama endelig valgte å dukke opp til oss tre som sto i kø, fikk jeg beskjed om å betale overlast for bilstolen. Jeg har aldri betalt for den. Ikke i Oslo, ikke i Trondheim, ikke engang i Mosjøen hvor Widerøe har hovedkvarter. "Sånn er det her!" Meeeen, jeg betalte jo ikke de siste fire gangene jeg var akkurat her. Da fikk jeg blikket. Det hvemtrorduatduerblablablamedboblejakkendin? I tillegg fikk jeg blodkjeft for at jeg var for sent ute, noe som gjorde meg flau nok til å løpe gjennom sikerthetskontrollen, som er på en meter. Det er en, bare en, gate-desk på flyplassen i Brønnøysund. Jeg var den første som kom. Plutselig kom jeg på at det var jo den jævla dama som hadde kommet sent til jobben sin, ikke jeg som bare kom slentrende, men da var jeg allerede avskjermet, hun var symbolsk beskyttet av en glassdør.

"Hvor skal vi Nora?" "Hjem til Oslo...hjem til pappa". To fly senere var jeg hjemme. Til en skog av vandrende mennesker, til et hav av butikker, cafeer. til en overflod av kjente ansikt. Jeg elsker Vega og det ekte havet, den rene lufta od de som kjente meg fra starten. Men jeg kommer bare på besøk.

"Mamma og Nora er bestevenner...og pappa. Tre bestevenner."

Jeg skriver veldig seriøs oppgave...veldig!

Til nå har jeg lest mye på Tv2 sine nyhetssider, tittet litt på VGtv, ledd av en dame som går feil vei i en rulletrapp på youtube, bladd i en fet bok om nordiske ordtak for å finne en fresh statusoppdatering og spist pizza.

....kommer sterkt tilbake.

Jeg, meg og Dyret.

Vi elsker de vi ser våre beste egenskaper i.

Hvert år, etter å ha handlet julegaver, kommer jeg hjem med en pose full av godsaker til min storesøster. Det har ingenting å si hvilket antall kvitteringer jeg har presset ned i samme lomme, poser fra diverse eller gode tanker, det er alltid til henne. Jeg ender selvfølgelig med å ta halvparten til meg selv.
Nå har Dyret overtatt litt av posene, noe som er hakket værre. Søsteren min er såå gammel at det er forsent å gjøre skade, mens min datter blir en bortskjemt liten promp. "Mamma, jei vil ha den!" Når jeg lyver og sier at mamma ikke har penger får jeg tørt tilbake at jeg bare skal se i lommen min.

Men jeg er forelska i Dyret, hun gir meg sommerfugler i magen! Heldigvis vil hun ikke ha dyre ting. Det gøyeste hun vet er plaster og pinner med klistremerker på. Hun bruker pinnen til å lage rare lyder og skade seg selv, slik at hun kan få et plaster. Da er det en bra dag.

De jeg alltid glemmer å kjøpe gave til er brødre og barnefar. Ikke fordi de ikke er viktig for meg, tvert i mot, det er bare drit kjedelig å kjøpe gave til dem. Det ser også ut som det værste de opplever hvert år er å pille på gavepapir og samle sammen biter og bånd fra under sofaen. Jeg gjør dem en tjeneste ved å ikke stresse.

...Jeg ville egentlig bare si til kjente og kjære at jeg ønsker meg den lyseblå ildfaste formen til 99kr på Clas Olson.

Farsdag for meg.

Med mindre en ble ruget frem i en kasse så har alle en far. En mannsfigur, Et forbilde, En oppdrager. I dag finns det flere som kan fylle denne rollen, men for meg er det kun en mann.

Min far ble født før krigen, oppdratt av en som ikke forsto seg på hans utforskertrang og svake arbeidslyst. Han reiste ut til verdenshavene, ble forelsket, trakk tenner og så verden. Historiene er mange, og jeg har samlet puzlebiter av dem. Videre ble han utdannet og kom hjem som en gift småbarnsfar etter år i Tromsø. Det var derfor jeg søkte dit. Puzlebitene ble mange. Huset de bodde i, skolen han gikk på, gatene han vandret i, luften han pustet, havet han så.
Hvorfor han kom tilbake til en øy der få tok han inn i den varmeste delen av stua er vanskelig å begripe. Han kunne ha erobret hele verden. Jeg tror jeg fikk mange freebes for å være hans datter. Mine svakheter ble oversett, men snakket om. Derfor sitter jeg her, etter en kamp om å hedre han, som en sterk, snill og utdannet småbarnsmor. Eneste skåret i gleden er at sofaen min er 100 mil fra hans.

Den som ikke kan hans navn, som ikke har ledd i hans nærvær, eller gledet seg over hans iver etter å gjøre øya hans til et verdig sted å være for alle som har murt sinn grunn der, den personen kjenner ikke jeg. Allikevel gjør hjertet mitt et hopp hver gang noen gir meg et tegn om at min far er et fantastisk menneske. Han har alltid vært mitt lys på veien ved å gjøre meg arrogant nok til å bryte ut og finne min verden.

Så farsdag for meg er å fargelegge mitt bilde av den som har gitt meg halve min kropp, hele mitt sinn og all min tro og evne. Min beste egenskap har jeg fått fra han; lyst til å se de rundt meg, se deres ressurser og glede meg over hvor heldig andre kan være. Det er ikke enkelt, jeg er fra en øy der janteloven lett kan lage skogsbrann. Men jeg har lyst.

Fra sterk og stolt, til et sykehjem, med et bilde av oss på nattbordet. Det er min største sorg. For på veien til å gjøre han stolt av meg har jeg forlatt han. Min datter roper "bestefar sin" hver gang hun ser en gåstol. Hun har ikke fått mulighet til å få andre minner av den mannen som betyr mest for meg. Han som har formet mamman hennes får ikke forme henne. Derfor er jeg glad han levde på den øya han elsket mer enn verdenshavene, for han har tidligere elever, naboer, partifeller og menighet rundt seg. Jeg får tilsendt bilder og meldinger, og de puzlebitene sparer jeg til hver gang jeg kan være ved siden av han igjen.

Stille før stormen.

Fra en sliten pult har min egen virkelighet fått motstand i mange år, så tenk dere det antiklimakset ved å få fortalt at det plutselig er greit. Det finnes like mange virkeligheter som det finnes mennesker. Ingen har rett, ingen tar feil.
Dette at alle er forskjellig er jo koselig, og jeg har jo alltid ment sånn halvkreativt at alle innehar fantastiske fabuleringer, eller metaforer for det samme fenomenet, men når foreleseren vil ha dette til å bli at det derfor finnes like mange sannheter som det finnes mennesker er for meg det samme som å ønske anarki velkomment. På lik linje med å si at alle er like smarte for vi er født med samme utgangspunkt, eller at gulost er gulost, eller at hvis du følger oppskriften blir alle kaker like gode. Løgn.

Hvis alt er sannhet er også alt løgn. Hvis sannhet er rett, og at det som er sant for deg rettferdiggjør dine handlinger, kan man åpne alle fengsler.

Videre sier samme lyshode at alt vi tror på og har en felles forståelse om er sosialt konstruert og finnes ikke uavhengig av oss. Skulle ønske Hanne kunne tegne en verden uten mennesker, der elgen sitter på face og rotta filosoferer rundt hulelignelsen. Selvfølgelig er den skapt av oss, for oss.

Jeg ser for meg et stort pepperkakehus, der folk har satt seg til å gnage på forskjellige steder og alle roper og gnåler over hvor flott det er å sitte akkurat der å slikke. Jaja, men det er samme pepperkakehuset.

Har spist alt for mange tørkede aprikoser i håp om å bli kvitt migrenen.

Kømøskøløske!

Halla serr sjera løsk.

Har søtte 4 intensive dager med kølløkvelølse, og vridd hjørnepølse til den ugjenkjennelige. Har fått prøvd mine ferdigheter som tilhenger, arrangør, bitch og dårlig tøper. Har lært at alle ORD har betydning, og at en lærer er både en språk- og faglærer som må ha øløvens språkutvikling i bakhodet. Løsk.

Mørønødø har facelaisø. Åke Verb og Nyrnes er kømøskøløske. Søre bor ved siden av , drikker kaffe her og røper. ORD! 1 juni er det over for dem, som hopper av vogna jeg skal sitte med viderø på. Ut på flæ og bli flu, BØKKE flu. Pøceløsen er varm.

Kommer det til å gå som smørøde for mørønøde på økseamøskeløske? Hvem vet? Jeg har ihvertfall full kontroll. Alt på G. -Full. Tøbørgerøge godt, nam nøm. Savner de andre, bollen av kunnskap er blank. Tøbørgerøge...

Tror dette er kvelden lissom, hatsk, løsk, nei nei. Jeg har alle ordene inni hodet. På øskeløske..nei eksamnøløske...den dagen skal alt komme rett ut, i riktig rekkefølge. ø.

Nordmenn i London!

Herlig, Fantastisk, Endorfinfyllt, Vakkert, Spennende...jeg går tom for adjektiver. Turen til den britiske hovedstaden med Danskepølsa var det beste på lenge. Vi var ikke turister, vi var ikke veggpryd, vi var wannabees;) En god tredjedel av tiden satt vi å stirret på andre individer, på undergrunnen, bak cafevinduet, i hagen...stirret og observerte, som om vi var helt hektet på et britisk realityshow. Vi ble kjent med uttallige karakterer. Så, resten av tiden, etterlignet vi deres livstil for alt det var verdt. Snakket språket, sov i samme seng, dunket sammen. "im so solly!" "Oh, fats kvite allrigh!"

Basen for hele herligheten var et smalt forstadshus, som hentet fra Harry Potter. Der bodde han lyse, ariske som var sammen hun lille, vakre, mørke. Så hadde vi han pene, furtne;) Ja, og hun høye, smale, omgjengelige og til sist den blonde bomba! Vi sang nasjonalsangen, vi snakket om olje, vi diskuterte hvor mange ord som burde vært lovlig i en enkelt setning. Vi drakk vin. Vi var de norske, så gruppen var nok todelt...Begge fikk nok sett litt av hvert av reality, med andre ord. Det hele resulterte merkelig nok i å søke etter seriøse fakta om Norge på nettet. Jeg vil nå gi dere et utdrag av hva den ariske og den furtne fikk frem. Ønsker alle god grilling av både pølser og lår.

FAKTA OM NORGE...på engelsk.

Norway's real name is Noreg. However, when Russia became allies with aliens, they seized Noreg and changed the name to Norway because they found that easier to say while bashing Capitalism. Silly Russians, Trix are for kids!

"Noreg" is the true and original spelling of "Norge". Unfortunately, only about 20% of the Norwegian population have the brains to understand this.

Capital: Oslo. Name originates from the Russian word "Осло", or "City of Donkeys" / "Eselbyen".

Official Currency: Record albums from DDE and Sputnik (both black metal bands). 1 DDE equals 100 Sputnik. 1 Sputnik equals about £15, or the price of a cup of coffee.

Common currency: Most trades are done with sheep, whales, lutefisk, smalahåve or Viking helmets with horns.

Economy: "Pretty darn well, like a well oiled machine". The government is one of the wealthiest in the world thanks to astronomical taxes (115% Federal Tax, 60% Anything Tax). Norwegians monthly salaries are equivalent to Bill Gates' fortune, but because of the tax, which is 99%, and that everything costs several times more than any other country, the average Norwegian has less money to spend than an asian child labourer or a chilean citizen. The Norwegians are not really filthy rich, as money laundering is so popular that the money cannot be anything but clean. Besides, it is popular to help friends and aquaintances with odd things, so that directors of water cleaning facilities can get cheap bargains on farms in Africa.

Government: An unique combination termed a Federated Satanistic Socialist Monarch Empire.

Prime Minister: Jens Stoltenberg, after violently deposing Kjell Magne Bondevik in a bloody coup with a baseball bat. However, the Norwegian people are in reality ruled by Jonas Gahr Støre due to the fact that he is the only Norwegian to appear on CNN's History of the Known Universe.

National Food: "Grandiosa", a brand circular cardboard smeared with reindeer testicle paste, disguised to look like pizza, and "Lutefisk". otherwise the Norwegians only eat fish (in whatever peculiar form it even may be).

National Drink: Potato moonshine Karsk Mead (Mjød) on the rocks (rocks may be substituted with stones). and fish...

National Song: "Ut mot havet" by Rune Rudberg

National Cheese: Brown cheese, a sweet mixture of goat cheese and curds. Fishcheese...

National Bird: Scandinavian Black-bellied Dipper (Cinclus cinclus), locally known as Fossekallen. Even though Norway have the White-tailed eagle, which makes the Bold Eagle look like a dwarf colibri, Kjell Magne Bondevik, after a big dispute with George W. Bush and his ego, decided that we needed a smaller bird not to embarrass USA. Since Norway don't have any colibris, they took the most unknown bird they could dig up, and because, after its death they sold the Norwegian Blue to Monty Python so they could complete the "Dead Parrot" sketch.

National Sport: Skiskyting (Norwegian Drive By Shooting). This sport is commonly used all over Norway, because it's very simple. You just take a rifle and then you begin to shoot other strangers. Killing is not illegal, but you score less points doing that. Making the person disabled is the best you can do in this sport. Therefore it's many disabled people in Norway.

.....

Dette var en smakebit...
Det kan sies at da jeg skulle dra hjem vurderte jeg å låse meg inne på doet på Starbucks med vilje oog at når jeg kom til Taxfreen på Rygge fortsatte jeg å snakke britisk. Jeg har i dag abstinenser i form av hat mot potteplanter og norsk melk. Ble også litt agressiv av nynorske bokstaver for et lite øyeblikk siden.

Hvorfor er "livet" vakrere med bakgrunnsmusikk?!

...I just wanna live.
Ute er nattehimmelen ravnsvart og under går alle fargeglade mennesker med ull-lue på. Marit Bjørgen har tatt sitt tredje gull, av tre mulige, på hjemmebane, og jeg har nettopp inhalert en elefantøl med en elg på fra Sverige. Kaldt er det, søpla skal fjernes og glemmes, og frostrøyken blir til kunst sammen med musikken som voldtar tromhinnene mine.
Jeg fikk en TiO av samboeren min en gang. På ett tidspunkt har jeg lagt over alle favoritter på denne lille svarte i lomma. Nå hører jeg verden, igjen.

...Det vakraste jag vet.
Hvorfor blir jeg mer forelsket i han i sofaen, når en svensk stemme forteller meg om kjærlighet? Noen ville si at det er en illusjon. Musikk kan ikke erstatte ekte vare. Jeg sier de tar feil. Hvis jeg ikke følte noe for disse myke leppene med tilhørende kropp, da ville vel ikke rytmene ha noen virkning? Ville jeg ikke da ha ønsket et annet menneske i sofaen?
Der sitter han uansett, etter fem år, like vakker. Som en svensk Gud. Mystisk og uforståelig. Far til Dyret. Og hver gang jeg hører sangene som er spart opp etter et langt "ekteskap" kommer hver følelse tilbake. Jeg husker første gangen jeg smilte mot han da Shakira vrikket hoftene på Driv. Jeg føler gleden da jeg hører sangen vår, samleCDn han hadde fått en kompis til å lage...latteren til Hoppalong Knut. -Alle sangene jeg hørte på bussen, på vei til jobb, en kald Tromsøkveld. Hadde jeg sjangs på svensken? Hørte han samme sangene i hodet? Hadde jeg en liten mulighet. Ja.

...I can not live without you.
Datteren vår ligger på sofaen og titter på egne fingre. Det er svak musikk i bakgrunnen. Jeg trodde jeg aldri ville huske den. Jeg trodde alt jeg skulle komme til å suge opp i minnet var lukten av henne, de blå øynene, kanskje mønsteret på bodyen. Beautiful dawn. Musikken er der. Jeg hører henne i hver tone. På bussen. I butikken. I køen. Ute. I verden. Musikken har lagret min datter i alt. Overalt. Verden er med ett vakrere.

Er det negativt? At minnet fungerer bedre med musikk. -At jeg behøver James Blunt, Good Charlotte og Marit Larsen for å leve et lykkeligere liv? Det er ikke noe annet enn fantastisk. Jeg har min medisin lagret på en liten dings, som tar mindre plass enn en juicepakke. Vitaminer sa du? Jeg har plass til både og.

En tanke slo meg.

Hver gang jeg legger meg for å sove er det noen i verden som aldri våkner neste morgen. Hver gang jeg snur meg, er det noen som faller. Noen andre gråter hvert sekund jeg bruker på å henge opp rene klær på en snor. For hvert lite pust jeg tar er det noen som sulter ihjel. For hver gang jeg klemmer rundt min datter er det noen som legger en kjærlighet til hvile. Når vi smiler mot hverandre er det noen...

Som føder sitt første barn. Som lukter inn en kjent lukt av noen de elsker. Som holder rundt den som gjør livet verdt å leve. For hver gang jeg hever stemmen til Dyret er det noen som gifter seg, som forelsker seg, som møtes for første gang. For hver matpakke jeg smører, er det noen som blir gode venner.

Ikke det ene uten det andre. Men ikke uavhengig av meg.

En gammel sjel hviser rasistiske tanker mot en sliten lampe, mens et karamellfarget kjærlighetsbarn leker bak veggen i leiligheten ved siden av. Naboen over meg sitter for å ta morgen-bæsjen, mens jeg står under for å gi min samboer en klem. Alle på trikken, tidlig en mandags morgen, har slått av en alarm og subbet seg til tannbørsten. Eneste forskjellen er mønsteret på sengetrekkene. Hver gardin i Oslo har blitt hengt opp av noen du sikkert har gått forbi flere ganger.

Alt skjer på en gang, uavhengig av meg. Alle er like. Det er ikke bare jeg som kjøper H-melk. Ikke bare jeg som ser på TV, istedet for de viktige tingene. Ikke bare jeg som elsker, noe, noen, mange. Ikke bare jeg som blir usikker, sur og dårlig av nyhetene. Bare jeg som skriver dette.

Tilbake over vannet.

I dag gikk jeg ut av døra til ungdomskolen jeg har undervist på i 4 uker, for siste gang. Jeg snudde meg ikke. I sekken ligger en vakker praksisrapport, med et lite kryss i bestått boksen. Jeg er ferdig med praksis i mitt utdanningsløp. Jeg er ferdig. Det er bare lesing og eksamen igjen, og igjen, og igjen. Og det er drit skummelt.

Jeg fikk bekreftet at jeg er hyggelig, sosial og engasjert. Veileder mente jeg absolutt burde søke jobb i ungdomskolen. Allikevel ser jeg meg selv tviholde rundt pulten i lesesalen, mens mange mennesker drar meg i bena. Evig student. Men alt for glad i penger.
Skal jeg, etter 19 år bak en skolebok, slutte å skrive oppgaver og heller begynne å vurdere andres? Skal jeg slutte å småhviske med mine medstudenter på bakerste rad, og heller ruve fremst i et grått klasserom med elevsydde gardiner? Skal jeg slutte å snike på klokka om våren, vente til jeg kan slenge kroppen ned i et hjørne i en solfylt skolegård, men heller trekke meg tilbake med en lunken kaffe. Ja det skal jeg visst! Jeg skal organisere utflukter, krangle med en overengasjert ledelse, høre tisking om småkyssing og lese om skilsmisser i annenhver elevtekst. Jeg skal lede litterære samtaler, sette anmerkninger, lage seriøse veggaviser og bli overhøvlet på foreldremøter. Jeg skal få se Norges neste generasjon vokse opp, gråte og le. Og jeg er i følge et tynt pair i sekken veldig flink til akkurat det.

Ynsyll.

Vinteren ble skapt for å skjule alt søppel, for noen skarve måneder, slik at verden plutselig er vakker. I idyllen rundt deg er det med ett mulig å sette spor. Før det snør igjen, kan du se hvor du har gått og hvor mange du har gått ved siden av.

Dyret har lært seg å si ”ynsyll”. Hun klasket meg over nesa i jula. Da jeg utrykte smerte strøk hun meg over kinnet og spurte: mamma ont? Ja, mamma fikk veldig vondt, nå må du si unnskyld. Hodet på skakke, et lite smil. ”Ynsyll”. Hun fikk skryt da, mye skryt. Det var feil av oss. Den siste uken har hun gjentatte ganger skapt nye situasjoner, for å vise hvor ”flink” hun er til å beklage. Bite mamma i leggen. Ynsyll. Klore en sovende pappa i ansiktet. Ynsyll. Klaske onkel i edelstenene. Ynsyll! Vi har en veldig flink pike. Jeg har advart barnehagen…

Vi har også fått skryt. ”Hun er jo såå flink til å prate!”. Mm, vi er kjempe stolte. For hvert spark fryder vi oss.

Kommunikasjonen har bydd på en del misforståelser. En morgen kom hun bort til meg og kaffekoppen, og spurte etter ”Fitt”. Første tanken var at vi har vært alt for lenge hos bestemor i nordnorge. Hun gjentar ordet mange ganger og jeg prøver desperat å trekke ut hva hun egentlig mener. ”Mokken og Fitt!” roper hun. Endelig. Jeg henter smokken og koseteppet. Hun hadde bestemt seg for å slå om til svensk midt i morgenbarnetvkosen. Jeg har et tospråklig barn. Jeg bare glemmer det.

Spansk derimot skal hun ikke ha kjennskap til. Det visste ikke kvinnen på toget som prøvde å leke bortebø med henne, på vei til Oslo. Når mitt barn skal si borte høres det ut som puta, med spansk uttale. Det er et fy-ord på spansk, det styggeste du kan si til en dame. Dyret ble ivrig i leken, og ropte Puta! Puta! Med økende volum. Tilslutt hvisket jeg; Gud, vær så snill å si at kvinnen ikke er spansk, jeg kan ikke se henne, ikke vær spansk. Samtlige medpassasjerer rundt meg snur seg og ler. Jeg hvisket ikke. Jeg ba høyt. Og alle i vogn 6 på det NSBtoget hadde sine språkkunnskaper i orden.

Jeg vet ikke om jeg ble stolt av henne akkurat da. Men hun smilte og sjarmerte hver eneste sjel. Jo. Jeg var stolt. Hun finnes. Jeg satt ikke alene på toget. Og alle i den vognen ble klar over, om bare for et lite øyeblikk, at min lille familie finnes, bestående av en høylytt, blåøyd prinsesse, en lattermild, svensk pappa og lille, helgelendingen meg.

Praksis begynner i neste uke. 4 uker med en ugudelig flott praksisgruppe. Bare jenter. Lipstick Jungle, i en 10. klasse. Jeg gledegruer meg. Jeg håper elevene har humor, filosofiske spørsmål, at de leser aviser og verdsetter det originale. At de er skeptisk til reklame, ytterst motivert til å lære og redd for døde fugler. En hel klasse, som bare sitter og venter på at vi skal dukke opp. Ja. Akkurat.

Min bror skal derfor være dagmamma i sneen. Nå skal han få sette spor med min datter. For hvert forbilde hun får, jo mindre dårlig føler jeg meg som mor, voksenperson og støttespiller. Hvis hun skulle utvikle noen negative tendenser denne perioden, har jeg dessuten noen andre å skylde på. Det er greit at pappan hennes får en pause;)

Vinteren er vakker. Nyttårsforsettet er å spille med egne kort, ikke de andre har pålagt meg, men de jeg har klipt ut og illustrert selv. Etter lang erfaring, med stress, panikk og skippertak, vet jeg at det er den eneste måten å skape en illusjon av kontroll på. Små blaff av lykkerus. -Derfor kan jeg skrive under på at studentmessig går jeg inn i en dårlig sesong. På tide å skifte ham. Vi skal kjøpe ski!

Ski og jantelov...

Lettelsen kom over stua for noen minutter siden. Verden var igjen rettferdig.

Tenk deg at den største bølla i klassen vinner en mill på flaxlodd. Hun du ikke liker blir sammen med han du er forelsket i. Den slemmeste får skryt av pappan din. Den mest barnslige representerer Norge...
Tenk deg et spill, der hele verden har hver sin brikke. Alle skal følge reglene. Den brikken som nesten alltid kommer først i mål eksploderer av sevje. Du, og alle andre, føler et ubehag. Alle fulgte reglene, brikken vant, og er en av de beste, men du skulle helst ønske at den ikke eksploderte. Kanskje til og med at den ikke vant i dete hele tatt. For ingen føler et nasjonalt rus, eller stolthet. Man snur seg bare automatisk vekk for å ikke bli truffet av sevjen. Føler at man må si undskyld for hver gang brikken havner på pallen.

Tenk om denne brikken var for eksempel russisk, eller britisk..eller tysk. Da forventet man nesten, eller håpte at en av våre egne eller våre naboland skulle gruse han. At hele verden med sin kollektive rettferdighetssans burde se at denne brikken tusler derfra i skam. Fy på den ekle brikken! Fy på det landet den representerer. Fy på hans landsmenn som ikke skjemmes! Vi skjemmes. Her i stua. Heier for første gang på et annet land. Men kanskje går han en dag tom for sevje...

http://www.vg.no/sport/ski/langrenn/artikkel.php?artid=10028588