NyttårsAftenogfleresæresekunder.

Da var det siste dagen i året igjen. Hver dato er oppbrukt og jeg må begynne på nytt. Husker ikke hva jeg brukte datoenen til. Bortsett fra:

29 jan. Ba inn alle jeg kunne navnet til, i min datters 1 årsdag...særs svett ide, men med den enkle menyen av grillpølse og rød gele. Ballonger og kakelys. Vår lille, urbane leilighet så ut som en lekebutikk, som nettopp var blitt utsatt for et talibanangrep...(hehe tali-banan...hehe).

14 des, Første gangen jeg strøk på en eksamen...og var stolt etterpå.

Ja, to datoer var det eneste jeg kan huske av året gjennom vinglasset jeg ser akkurat nå. Er det en bra ting? 16 juni i 2009 var første gang Dyret fikk spise kjøtt, det var et horribelt vendepunkt, hun fikk smaken på blod. 16 juni 2010 tror jeg det var eksamensinnspurt og jeg fikk A etter å ha spyttet ut, alt jeg har spart i hodet, lenge, rundt boken om vår alles kjære Elias Rukla...16 juni 2002 er helt fortrengt...
skal man begynne å sammenligne dem, datoene? Kanskje føre en statestikk og se tendenser som går igjen for hvert år? Tror personlig at mars er den kjedeligste måneden. Har heller aldri hatt et spesielt forhold til 21 juli, bare panikk i de siste årene (har glemt å kjøpe gave, IGJEN!). Leste at tirsdager er usynlige dager, noe etter nøye gjennomtenkning viser seg å være helt sant! Å ha eksamen på tirsdag er aldri bra. Februar er den aller beste måneden, midt mellom jula og våren. August er behageligst, September vakrest.

Siste dagen i året, hva har jeg gjort i 2010?
Frivillig valset tilbake til skolen. Tatt betydelig mindre buss. Fått nye venner.
Laget to forsider til utgitte bøker, plastret min samboer, pakket utallige kofferter og lært meg flere ord (suffiks og prefiks, intern fokalisering, perifer, derivasjon blablabla). Æsj, har jeg ikke gjort noe gøy?
Sikkert.
Luciafeiring med en liten jente med sølv i håret, akebrett og burgere i en sommervarm park. Bikinier og snømenn! Sommerøl og juleøl!

Det mest imponerende er at jeg, idag, har lagd kalkun og waldorfsalat. Ja faktisk, og det ble veldig godt. Siste dagen i året og jeg imponerer meg sjæl. Hele forsamlingen smattet og pustet over hver sin tallerken, jeg satt ydmyk tilbakelent. En liten husfrue langt inni magen spratt opp og ned, og ropte sikkert hurra! Men greide ikke tenke at jeg var best, for mamma gjorde egentlig det meste. Sikkert.

Gleder meg til neste runde, har nå en fot på hver side.

Drikk aldri med slekta.

...Da kan det hende at du ikke synes du selv er så stilig etterpå.
eller vakker innvendig.
Eller særlig lykkelig og vellykket.

Drikk aldri med slekta. Med mindre du vil bli grisefull med kort vei til senga.
Gjør det hvis du vil krangle med noen du Garantert ikke kommer til å havne i samme seng med.

Gjør det.
Nei.
Ombestem deg....

Gi aldri bort vin i julegave!

Jævla CSI Miami.

Endelig. I dag skulle jeg ikke bli grinete over noen ting. Alt har gått fin fint! Eller, barnestolen til bilen gav meg et lite helvete, Dyret ville ikke sove, ville ikke godta et nei, ville ikke dele. -Og jeg begynner å få en liten julemage. Men bortsett fra det har ting gått helt over forventning. Den nye Barbie-filmen var drit spennende, selv om det er andre gangen jeg har sett den, og jeg var idioten som kjøpte den. Fikk mail om at jeg er oppmeldt til konten, det er jo en glede. Det beste var jentekveld med pizza og slarv, kun avbrutt med diskusjoner rundt hvor mye vi hater de som sladdrer, så litt mer slarv.

Jeg satte meg lykkelig ned i sofaen. Juleøl til venstre, en voldtatt tårnkake til høyre. Facebook i midten. Gleden begynte å krype oppover beina, for å bli fryst av kjenningsmelodien til CSI Miami. Horatiofaen! Jeg gidder ikke hyle, eller skrike, men den faens amerikaneren som mener at den rødtoppdotten er et troverdig forbilde, en neste messias, betongtarzan omringet av hjelpesløse nek og naive barn som trenger en ny onkel, den idioten, er uheldigvis for karma en rik jævel, men ikke blant mine favoritter.

Jeg ville gledelig heller ha slådd tåa mot en hard kant hver eneste dag, hvis det var prisen for å få slettet den mannen fra verdens kollektive hukommelse.
Jeg går heller å legger meg med Johan Harstad. God natt.

Den dagen...

Den dagen digitalcameraer tar like vakre bilder, som det vi faktisk ser, den dagen forsvinner magien i verden. Den dagen du har alt ditt hjerte ønsker seg i mer enn et helt minutt, 60 evige sekunder, den dagen mister verden magien. Den dagen hvert et menneske er helt likt, med ingen individuelle særtrekk, den dagen er alt det magiske borte.

Dyret fikk en ny kompis på den to timer lange turen over havet. En rar gutt, høy og tynn, med for liten kjeledress. De løp mellom stolradene, på bølgene, og hylte av fryd. Vi som har levd lengre krøp sammen i et hjørne med ei microvarmet pølse i hver hånd. En tangerudbakkenslekting tok "ansvar" over barnet med å gå rundt å hysje påtatt og uavbrytt messe: nei, nei -ikke røre, bare se. nei, nei -ikke røre, bare se. nei, nei -ikke røre, bare se (...). Vi var lykkelige, båtsyke og nydelig irriterte.
Vi skulle hjem til "bestemor", min mor, noen annens søster og min bestemors datter. Vi skulle komme til jula. En dagsreise tok det å komme til St. Nicolas hovedkvarter. En varm stue. Hver detalj nøye plukket ut. Det beste juletreet, med de vakreste kulene, hjertegardiner og juleduker, tusen stearinlys og alle verdens nisser. De ser på deg alle sammen. De er dine venner, fra alle generasjoner. Gamlenissen, skogsnissen, låvenissen og nissemor. Julenisser, tomtenisser og nissefar. Nissegutter, trollnisser, nissedverger og putenisser. Veggnisser, nisselys og nissenisser. Noen ser du, noen er gjemt. Aldi i verden om du noen gang får oversikt. Da blir magien borte.

Kveldsmaten stod klar til vi kom og Julemusten var til avkjøling i kjelleren. Julemusikken gikk dempet i bakgrunnen og det er blitt hvisket om hemmelige julegaver som er blitt "glemt". Den dagen jeg finner noen som ligner det minste på min mor, den dagen skal jeg klippe av meg alt håret. Ingen er som ho mammæ, på godt og vondt. Aldri om jeg kommer til å forstå hvordan hun fungerer. Hun er magisk. Ikke nødvendigvis fantastiskelskerhenne-magisk, men helt uforståelig-magisk. Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor hun bæsjer med dodøra åpen, hvorfor hun elsker alle fremmede på bussen, men hater butikkpersonale. Hvorfor hun bare ler til hun tisser på seg sammen med sin søster, selv om de ikke har det gøy, eller hvorfor hun kan skape stemning av ingenting. Hvordan hun får tid til å vaske hele huset, bake lageret fullt av kaker, skifte ut alt i hele huset med juleting(hvor bor alle nissene resten av året?), sy nye duker og gardiner hvert år, strikke gensere til hele slekta eller tenne alle stearinlys -for skulle jeg gjort dette ville det første lyset for lengst være utbrent før jeg var kommet til det siste!
Men vil jeg vite det? Nei. Mamma skal være magisk. Verden trenger magi, ergo trenger verden mamma.

Husker ikke hvorfor jeg skriver akkurat dette på en romjulskveld. Vet bare at tanken begynte å spire da jeg så utover Mosjøen, øverst fra Lia. Lysene glittrer like fantastisk hver gang. Som en seng av edelstener mellom to kraftige daler. Vefsna som et svart speil ved siden, en dyp uendelig himmel som bakteppe. Hver gang får jeg tårer, mest fordi det er så jævla kaldt, men også fordi det er umulig å se alt uten å røre på hodet frem og tilbake. Og for hver gang du ser tilbake til begynnelsen blir man like overrasket som første gangen. Og aldri, aldri, om jeg noen gang har fått til å ta et bilde som bevis for hva jeg mener. Jeg må tilbake på toppen for hver gang;)

God romjul godtfolk. Hyll et godt syn, nyt hysteriske mødre og spis mens du kan.

Sitter på sykehjemmet i romjula.

Som de fleste som kjenner meg vet så har jeg en klok og gammel far. Gammel og skrøpelig far. Og etter 73 vintre, var siste rest av motvilje hos han forsvunnet og han har bestemt okkupert det største rommet på sykehjemmet. Her har jeg sittet med en bok hver dag i jula. Første dagen jeg valset inn, leste jeg Terje Vigen høyt, og med innlevelse. Neste dag hoppet vi glatt over julaftenen av Wergeland, siden den neppe kunne slå tårefaktoren fra dagen før. Vi har også sittet med hver vår bok, slurpet kaffe, og hoffet til veggen.

Lille julaften var verst. Jeg hadde ikke tid til å lese. Vi kom hele gjengen til pappa, på ettermiddagen. Dyret var med for å inspisere kvaliteten på fasilitetene. Vi satt samlet rundt han. Det å reise seg for å forlate sin egen far, kvelden før kvelden, i en seng alene, blant andre enn oss, er som å selv ta liv av en liten del av hva du en gang var. Fjerne biter fra puzlespillet, slik at det ikke skal bli for jævlig. Ubevisst finne ugyldige grunner for hvorfor dette er normalt. Hvorfor det er greit at min far, stolt og sta, skal bli isolert borte fra oss, lukket inne, borte. Hvorfor det er greit at jeg forlater den som er viktigst for meg, alene. Hvordan går man fra et rom, med sin gråtende far i en seng. Det ble ikke jul i år.
Det ble en remse av gamle tradisjoner som på død og liv måtte gjennomføres. Det ble roping, alt for mye julegaver, litt for mye juleøl, alt for lite tid. Men vi andre var sammen. Og det var små blinkskudd, som vil forstørres jo mer tid som går, som frø av lykke. Så om lenge blir ikke denne julen husket som den første pappa var på sykehjemmet, men kanskje som den første min bror og kona feiret sammen med oss, som da Dyret ble tvangsforet med fløte og kaker av gammelonkel i Åsen, eller som den julen jeg fikk møte min venninnes tilkommende mann(eller?). Den julen da vi fikk et hint om fremtiden. Den julen det var opp til oss. Den julen jeg fikk se meg selv i speilet. Hva vil jeg?

I dag sitter jeg igjen med en kaffekopp sammen med pappa. I dag har jeg ikke med meg en bok, men min nye bærbare. Vakre. Nydelige! Gamlefar leser og er storfornøyd. Brillene hans er skjeve og vi har ringt og takket for blomster. Det er godstemning denne søndagen. Det er mildere ute, og inne. Jula har reist forbi. Musikken fra naborommet inneholder ikke engler eller nisser, bare lystig gitarklimring. Lystig.

wtf! Jeg har penger på kontoen;)

Kontoen min har plutselig blitt litt heldig. Jeg blir som alltid stressa av gryn. I fare for å gjenta meg selv slenger jeg på et blogginnlegg fra den gamle bloggen min.

Hater Penger!

Jeg hater å ha for lite penger eller ingen penger. Jeg hater også å ha for mye penger, for da blir jeg mongostresset over å passe på de pengene. Jeg hater rett og slett penger. Du kan fortelle meg at de er et nødvendig onde som skal til for å kunne forbedre livskvaliteten for deg og dine. At man må ha disse oppsparte ”verdiene” slik at man kan bytte til seg andre ting; som for eksempel mat, klær og hus over hodet. Jeg forstår poenget, men synes allikevel alt blir feil.

Før i tiden byttet man til seg det man ville ha. Var du en jævel på å lage god brunost så kunne du få fersk hjemmelagd pai i bytte. Kunne du sko en hest var det kanskje en mulighet for litt skinke som betaling(tolk den som du vil) og hadde du en potetåker så hadde helt sikkert noen andre egghøns. Hadde du derimot ingen kvalitetsvarer på lageret, ingen ferdigheter av noe slag, ja da fikk det være så godt. –tiggere har vi jo i dag også, men før var det vanskelig å bytte en brødskalk mot litt heroin. Vel, det jeg vil fram til er at før fortjente man liksom den livskvaliteten man skapte for seg selv…tror jeg, og om alle hadde blitt født som likeverdige før så ville vi hatt fred i verden. Men så var det en eller annen konge som ville ha noe blankt med ansiktet sitt på og katastrofen var et faktum.

Det eneste positive jeg har å si om penger er at det er en universal bytteenhet. Men akkurat derfor kan nå hvem som helst fortjene mormors beste eplekake, Lars`s store agurker og Mari`s heklede sengetepper. Det har heller ikke noe å si hvordan du har fortjent akkurat de pengene du betaler med. Ingen kan se på en hundrelapp om det er betaling for en keramikkopp eller en håndjobb, du får allikevel samme smilet i kassen på Rimi.

Tenk om at i stedet for penger så betalte man med gode gjerninger og Karma. Gir jeg min datter bare frukt i stedet for snop ville det være gratis barnehageplass. Om jeg har ett fadderbarn så får jeg trene på treningstudio hver uke. Handler jeg bare økologisk kan jeg bytte det mot klær, tenk for hvert egg fra en frittgående høne kan jeg velge meg en lekker truse. For hver gang jeg hjelper en gammel dame, får jeg boller å sjokoladekake! Slemmingene kommer til å sulte og miljøsvinene må gå naken. Og jeg kommer aldri til å må legge varene tilbake i butikken fordi banken har trukket lånet en dag for tidlig.

Til ettertanke er penger et sykt godt middel til å leke Gud. Jeg får bestemme hvem som får de beste julegavene...fra meg. Jeg har min egen prisutdeling, og kommer til å kreve vakre takketaler. Jeg sitter med byttelappenene. -Merk deg, at penger gjør deg ong, i den beste mening.

God Jul.

O jul med min glede!

Fant Dyret smattende på skartkabelen til TVn her om dagen. Det gikk jo egentlig greit, men kunne ikke forhindre at –duerendårligmor- tanken tok en drive-in i venstreøret. Ikke ville hun ha middag. Jeg skulle lage avansert veggismat, samtidig som jeg tok oppvasken. Barnehagen hadde latt henne male seg lilla over det ene øyet. Hun smattet på en ledning, tilkoblet strøm. ”Ja, vi tar å dusjer litt!”

Etter ca. 12 minutter var det bare kaldt vann igjen og vi begge hadde fremdeles sjampoodyr i håret. Hadde vel egentlig ikke forventet bedre. Jeg fortjener ikke varmt vann i dag. Resten av oppvasken fikk jeg gjemme under et rent håndkle.

Jeg fikk endelig kjøpt fire blanke pocketbøker til boksirkelen. Hadde i utgangspunktet vært på leting etter Abo Rasul, men endte heldigvis opp med Johan Harstad. Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker. Helt ærlig, dette bør være en kongebok.

Uansett var kvelden en vekker. Maten ble godkjent! Helt krise å lage mat til folk som ikke spiser dyr;) Boken tente en gnist hos samtlige og kjeften gikk på alle. Jeg glemte å koke te og dele ut julegodteri, men jeg tror ingen gikk hjem med abstinenser. Kvelden var en vekker. For da jeg klemte alle godnatt og godjul, for så å lukke døren til stillhet, da kom jula. Jeg satte meg ned blant varme puter og følte rommet rundt meg. Julestake og gjemte nisser. Svak lyd på TVn og facebook. Dempet snorking fra soverommet og fred. Endelig.

Jeg kommer til å stresse på meg et hjerteinfarkt. Det er ikke kødd. Pappa fikk sitt første rundt fylte tredve, dvs, jeg har fem år på meg å stresse ned. Jula kommer sånn koselig snikende. Jeg har selvfølgelig en ganske selektiv hukommelse, så julevask, 100 julegaver, kakebaking, og generell sterilisering av alt som har vært skittent i ett år, er blitt glemt. Kvart over ett i går natt var jeg ferdig med øvre del av kjøkkenet. I dag har jeg juksevasket i stua, og pakket inn x-antall julegaver med papir hentet fra her og der. Glemte selvfølgelig å kjøpe det. I går kunne jeg ha sovet ut for første gang på et halvt år, men stod opp kl.8 for å dra til skolen for å levere noen andres bøker, jeg hadde glemt nederst i sekken. Så glad er jeg i vennene mine (så redd er jeg for kjeft). –Skulle egentlig på jobb, men Dyret hadde fått spya. Jeg og mandariner går ikke lenger like godt sammen…

Uansett, det tre svenske venninner hadde plassert av juleglede i meg, har sakte blitt erstattet med en ubeskrivelig julerus. Forskjellen fra eksamensrusen, er at det egosentriske er ikkeeksiterende. Eneste tanke er; skape kos for barnet, skape minner, lukte grønnsåpe! Julegaver, julegaver, julegaver!

Heldigvis finnes håndball VM. I morgen er finalen mellom Norge og Sverige. O lykke, det skal bli liv i stua. Gubben har fri(hans landsmenn skal gruses!), leiligheten er tilnærmet ren og jeg har pepperkakedeig i skapet. O jul med min glede.

Julefri?

Klokka 3 holdt jeg pusten, åpnet øynene og merket at verden så klin lik ut, som da jeg 6 timer før gikk inn for å ta matematikk-eksamen. Eneste forskjellen var at jeg manglet en kaffekopp.
Ingen frihetsfølelse, ingen gledesrus eller magebrus...wtf!

Har, etter en omgang med meg selv, kommet fram til at det må være fordi at en mer kunnskapsløs opplevelse har jeg aldri opplevd. Jubelen kunne ikke komme, fordi jeg hadde ikke skrevet meg tom. Skrevet meg fri! Jeg var allerede tappet tom før jeg satte meg ved pulten. Jeg kan med ganske høy selvtillit si at det blir konteeksamen på bursdagen min. Jeg skylder alt på Ivar Aasen og omegn. Å la nynorsken slippe til, tappet meg helt for livsglede. Jeg brukte opp magien rett før Derivasjonen skulle få slippe til...

Hvor er jula da? Hvorfor kan jeg ikke sitte i sofaen og nyte? Jeg har tre dager med jobb igjen og så er det julefri...eller nesten. "Jeg skal bare" en masse først. Lese Peer Gynt og Terje Vigen, øve til konten(bah!), vaske masse med grønnsåpe, kjøpe ferdig julegaver og sende julekort...ha boksirkel og dra på alkoholfritt julebord(nei, ikke tull), pakke til hjemreise, skrive ut billetter, lage middag hver dag, gå opp og ned trappene, tisse masse, GAD! Blir kvalm.

Et lite opplyst menneske skrev at sjelen måtte være i magen. Noe bor i magen, helt sant. Ikke sjelen, men bøygen. (merk. les Ibsen). Min bøyg er Janus, aldri på min side. Jeg spretter en øl mens jeg koker te lissom!

Håper alle får ei fin jul, og at de fleste klarer å presse seg ned i en sofa, for å få fred. Jeg går til plan B, og legger på minnet at jeg må på polet før jeg drar fra fastlandet.

Til ære, for en bit av sjela.

En bit av sjela

Jeg sitter her og skåler med Kalle, en av mine beste venner. Stemningen er god, som sist han var her og spiste kanelboller med Nora. Smilet er på plass og den tørre latteren får sitt innpass. Kalle er en fritenker. Jeg har fortalt han teorien min om at Gud er vann og regnet er sjeler. Han nikker lurt, for vi er helt på bølgelengde. I dag spiser vi ikke kanelboller og det ryker ikke av nytraktet kaffe. Det står en ensom øl på bordet.

Sist jeg møtte Kalle hadde han nettopp gitt ut ny plate. Vi satt på Cacadou og musikken i bakgrunnen kunne ikke skjule at han ikke var helt i sitt ess. Jeg hadde selvfølgelig tatt en pils for mange, så den sunne diskusjonen fikk vente til neste kaffekopp. Vi har alltid snakket samme språk, helt fra første skoledag. Mange ”friminutter” har hver vår rumpe vært plantet på benken utenfor hovedinngangen til skolen. 78% av Norges befolkning betrakter seg som over gjennomsnittet intelligent Cecilie, du er ikke så spesiell. Hat-gleden av at minst en i verden setter meg på plass er betryggende, men sykt irriterende. En dag skal jeg gjøre han målløs! En dag skal Jeg ha sitatet på plass, og da skal han tenke, nå fikk jeg høre en helt ny tanke!

Det var jo helt naturlig at Kalles leilighet var plattform for all ny lærdom, første året på lærerutdanningen. Vi var en gruppe som, helt seriøst, bodde hos han under innspurten til hjemmeexamen i matematikk. Stearinlys, pepperkaker og gode mandariner. En dag ble det til og med lagd vårruller(fra scratch), så alt av yttertøy stinket frityrolje helt frem til våren. Kalle var limen da, han var Supermann, første nr du ringte når øl skulle inhaleres, pensum skulle diskuteres, røyk skulle konsumeres. Heftige diskusjoner var alltid en avsluttning, men Kalle hadde jo alltid rett, ingen utsagn var klisjeer hos han. Alt gammelt han sa, fikk ny betydning. Vi er boddisatvaer Cecilie, vi er de eneste som har skjønt det. Jeg har en plan.

Vi var en herlig gjeng, før jeg ble smelt på tjukka og gikk ut i permisjon. Vi bestod av rødvinsdrikkende skjønnheter, langhårete morromenn, skapglade fotballspillere, sjenerte sjeler, inngiftede individer, tredrepere, steiner nerder og med Kalle som overhode. Når jeg tenker tilbake på mitt første år i Oslo kan jeg ikke annet enn å føle meg gryende forelsket i livet. Jeg har levd lenger enn de fleste, hvis man skal telle erfaringer og ikke år. Kalle var helt klart basisen i sausen, hovedingrediensen i den kaka.

Kalle er musiker, en vakker sjel, et åndelig menneske og en verdifull venn. Han er en av perlene på mitt verdenssmykke. Du vet når du har møtt et menneske som det for alltid var meningen du skulle elske. En person som fullt er en del av hva du står for. –Som hvis det skulle blitt lagd en corny film av ditt liv, er en av hovedpersonene. Hvor mange ganger har jeg ikke sett han inn i øynene og smilt tvers igjennom. Jeg skåler med Kalle.

Sist jeg møtte Kalle presenterte jeg han for mine barndomsvenninner. Han er min venn, han er jeg stolt av, han er jeg glad i. Dette er Kalle!

Stolt står han fremfor meg, med brede skuldre og alt for mye gele i det korte sorte håret. Smilende holder han rundt meg, med en overbærenhet som kun en far kan føle for det siste lammet av de 100. Alle mine håpløse utsagn faller i god jord. Avskjeden er kun en rosa pauseknapp til neste gang vi puster samme luft.

Over 3 år er gått siden han ble en del av sjela mi. Jeg sitter alene hjemme i sofaen med en pils i hånden. På mobilen har jeg et bilde av en dødsannonse. Jeg skåler med Kalle.