Sitter på sykehjemmet i romjula.

Som de fleste som kjenner meg vet så har jeg en klok og gammel far. Gammel og skrøpelig far. Og etter 73 vintre, var siste rest av motvilje hos han forsvunnet og han har bestemt okkupert det største rommet på sykehjemmet. Her har jeg sittet med en bok hver dag i jula. Første dagen jeg valset inn, leste jeg Terje Vigen høyt, og med innlevelse. Neste dag hoppet vi glatt over julaftenen av Wergeland, siden den neppe kunne slå tårefaktoren fra dagen før. Vi har også sittet med hver vår bok, slurpet kaffe, og hoffet til veggen.

Lille julaften var verst. Jeg hadde ikke tid til å lese. Vi kom hele gjengen til pappa, på ettermiddagen. Dyret var med for å inspisere kvaliteten på fasilitetene. Vi satt samlet rundt han. Det å reise seg for å forlate sin egen far, kvelden før kvelden, i en seng alene, blant andre enn oss, er som å selv ta liv av en liten del av hva du en gang var. Fjerne biter fra puzlespillet, slik at det ikke skal bli for jævlig. Ubevisst finne ugyldige grunner for hvorfor dette er normalt. Hvorfor det er greit at min far, stolt og sta, skal bli isolert borte fra oss, lukket inne, borte. Hvorfor det er greit at jeg forlater den som er viktigst for meg, alene. Hvordan går man fra et rom, med sin gråtende far i en seng. Det ble ikke jul i år.
Det ble en remse av gamle tradisjoner som på død og liv måtte gjennomføres. Det ble roping, alt for mye julegaver, litt for mye juleøl, alt for lite tid. Men vi andre var sammen. Og det var små blinkskudd, som vil forstørres jo mer tid som går, som frø av lykke. Så om lenge blir ikke denne julen husket som den første pappa var på sykehjemmet, men kanskje som den første min bror og kona feiret sammen med oss, som da Dyret ble tvangsforet med fløte og kaker av gammelonkel i Åsen, eller som den julen jeg fikk møte min venninnes tilkommende mann(eller?). Den julen da vi fikk et hint om fremtiden. Den julen det var opp til oss. Den julen jeg fikk se meg selv i speilet. Hva vil jeg?

I dag sitter jeg igjen med en kaffekopp sammen med pappa. I dag har jeg ikke med meg en bok, men min nye bærbare. Vakre. Nydelige! Gamlefar leser og er storfornøyd. Brillene hans er skjeve og vi har ringt og takket for blomster. Det er godstemning denne søndagen. Det er mildere ute, og inne. Jula har reist forbi. Musikken fra naborommet inneholder ikke engler eller nisser, bare lystig gitarklimring. Lystig.