Til nå har jeg lest mye på Tv2 sine nyhetssider, tittet litt på VGtv, ledd av en dame som går feil vei i en rulletrapp på youtube, bladd i en fet bok om nordiske ordtak for å finne en fresh statusoppdatering og spist pizza.
....kommer sterkt tilbake.
Dyret og a Mor.
Det er viktig å ta bilder...sykt mye bilder!
onsdag 23. november 2011
tirsdag 15. november 2011
Jeg, meg og Dyret.
Vi elsker de vi ser våre beste egenskaper i.
Hvert år, etter å ha handlet julegaver, kommer jeg hjem med en pose full av godsaker til min storesøster. Det har ingenting å si hvilket antall kvitteringer jeg har presset ned i samme lomme, poser fra diverse eller gode tanker, det er alltid til henne. Jeg ender selvfølgelig med å ta halvparten til meg selv.
Nå har Dyret overtatt litt av posene, noe som er hakket værre. Søsteren min er såå gammel at det er forsent å gjøre skade, mens min datter blir en bortskjemt liten promp. "Mamma, jei vil ha den!" Når jeg lyver og sier at mamma ikke har penger får jeg tørt tilbake at jeg bare skal se i lommen min.
Men jeg er forelska i Dyret, hun gir meg sommerfugler i magen! Heldigvis vil hun ikke ha dyre ting. Det gøyeste hun vet er plaster og pinner med klistremerker på. Hun bruker pinnen til å lage rare lyder og skade seg selv, slik at hun kan få et plaster. Da er det en bra dag.
De jeg alltid glemmer å kjøpe gave til er brødre og barnefar. Ikke fordi de ikke er viktig for meg, tvert i mot, det er bare drit kjedelig å kjøpe gave til dem. Det ser også ut som det værste de opplever hvert år er å pille på gavepapir og samle sammen biter og bånd fra under sofaen. Jeg gjør dem en tjeneste ved å ikke stresse.
...Jeg ville egentlig bare si til kjente og kjære at jeg ønsker meg den lyseblå ildfaste formen til 99kr på Clas Olson.
Hvert år, etter å ha handlet julegaver, kommer jeg hjem med en pose full av godsaker til min storesøster. Det har ingenting å si hvilket antall kvitteringer jeg har presset ned i samme lomme, poser fra diverse eller gode tanker, det er alltid til henne. Jeg ender selvfølgelig med å ta halvparten til meg selv.
Nå har Dyret overtatt litt av posene, noe som er hakket værre. Søsteren min er såå gammel at det er forsent å gjøre skade, mens min datter blir en bortskjemt liten promp. "Mamma, jei vil ha den!" Når jeg lyver og sier at mamma ikke har penger får jeg tørt tilbake at jeg bare skal se i lommen min.
Men jeg er forelska i Dyret, hun gir meg sommerfugler i magen! Heldigvis vil hun ikke ha dyre ting. Det gøyeste hun vet er plaster og pinner med klistremerker på. Hun bruker pinnen til å lage rare lyder og skade seg selv, slik at hun kan få et plaster. Da er det en bra dag.
De jeg alltid glemmer å kjøpe gave til er brødre og barnefar. Ikke fordi de ikke er viktig for meg, tvert i mot, det er bare drit kjedelig å kjøpe gave til dem. Det ser også ut som det værste de opplever hvert år er å pille på gavepapir og samle sammen biter og bånd fra under sofaen. Jeg gjør dem en tjeneste ved å ikke stresse.
...Jeg ville egentlig bare si til kjente og kjære at jeg ønsker meg den lyseblå ildfaste formen til 99kr på Clas Olson.
søndag 13. november 2011
Farsdag for meg.
Med mindre en ble ruget frem i en kasse så har alle en far. En mannsfigur, Et forbilde, En oppdrager. I dag finns det flere som kan fylle denne rollen, men for meg er det kun en mann.
Min far ble født før krigen, oppdratt av en som ikke forsto seg på hans utforskertrang og svake arbeidslyst. Han reiste ut til verdenshavene, ble forelsket, trakk tenner og så verden. Historiene er mange, og jeg har samlet puzlebiter av dem. Videre ble han utdannet og kom hjem som en gift småbarnsfar etter år i Tromsø. Det var derfor jeg søkte dit. Puzlebitene ble mange. Huset de bodde i, skolen han gikk på, gatene han vandret i, luften han pustet, havet han så.
Hvorfor han kom tilbake til en øy der få tok han inn i den varmeste delen av stua er vanskelig å begripe. Han kunne ha erobret hele verden. Jeg tror jeg fikk mange freebes for å være hans datter. Mine svakheter ble oversett, men snakket om. Derfor sitter jeg her, etter en kamp om å hedre han, som en sterk, snill og utdannet småbarnsmor. Eneste skåret i gleden er at sofaen min er 100 mil fra hans.
Den som ikke kan hans navn, som ikke har ledd i hans nærvær, eller gledet seg over hans iver etter å gjøre øya hans til et verdig sted å være for alle som har murt sinn grunn der, den personen kjenner ikke jeg. Allikevel gjør hjertet mitt et hopp hver gang noen gir meg et tegn om at min far er et fantastisk menneske. Han har alltid vært mitt lys på veien ved å gjøre meg arrogant nok til å bryte ut og finne min verden.
Så farsdag for meg er å fargelegge mitt bilde av den som har gitt meg halve min kropp, hele mitt sinn og all min tro og evne. Min beste egenskap har jeg fått fra han; lyst til å se de rundt meg, se deres ressurser og glede meg over hvor heldig andre kan være. Det er ikke enkelt, jeg er fra en øy der janteloven lett kan lage skogsbrann. Men jeg har lyst.
Fra sterk og stolt, til et sykehjem, med et bilde av oss på nattbordet. Det er min største sorg. For på veien til å gjøre han stolt av meg har jeg forlatt han. Min datter roper "bestefar sin" hver gang hun ser en gåstol. Hun har ikke fått mulighet til å få andre minner av den mannen som betyr mest for meg. Han som har formet mamman hennes får ikke forme henne. Derfor er jeg glad han levde på den øya han elsket mer enn verdenshavene, for han har tidligere elever, naboer, partifeller og menighet rundt seg. Jeg får tilsendt bilder og meldinger, og de puzlebitene sparer jeg til hver gang jeg kan være ved siden av han igjen.
Min far ble født før krigen, oppdratt av en som ikke forsto seg på hans utforskertrang og svake arbeidslyst. Han reiste ut til verdenshavene, ble forelsket, trakk tenner og så verden. Historiene er mange, og jeg har samlet puzlebiter av dem. Videre ble han utdannet og kom hjem som en gift småbarnsfar etter år i Tromsø. Det var derfor jeg søkte dit. Puzlebitene ble mange. Huset de bodde i, skolen han gikk på, gatene han vandret i, luften han pustet, havet han så.
Hvorfor han kom tilbake til en øy der få tok han inn i den varmeste delen av stua er vanskelig å begripe. Han kunne ha erobret hele verden. Jeg tror jeg fikk mange freebes for å være hans datter. Mine svakheter ble oversett, men snakket om. Derfor sitter jeg her, etter en kamp om å hedre han, som en sterk, snill og utdannet småbarnsmor. Eneste skåret i gleden er at sofaen min er 100 mil fra hans.
Den som ikke kan hans navn, som ikke har ledd i hans nærvær, eller gledet seg over hans iver etter å gjøre øya hans til et verdig sted å være for alle som har murt sinn grunn der, den personen kjenner ikke jeg. Allikevel gjør hjertet mitt et hopp hver gang noen gir meg et tegn om at min far er et fantastisk menneske. Han har alltid vært mitt lys på veien ved å gjøre meg arrogant nok til å bryte ut og finne min verden.
Så farsdag for meg er å fargelegge mitt bilde av den som har gitt meg halve min kropp, hele mitt sinn og all min tro og evne. Min beste egenskap har jeg fått fra han; lyst til å se de rundt meg, se deres ressurser og glede meg over hvor heldig andre kan være. Det er ikke enkelt, jeg er fra en øy der janteloven lett kan lage skogsbrann. Men jeg har lyst.
Fra sterk og stolt, til et sykehjem, med et bilde av oss på nattbordet. Det er min største sorg. For på veien til å gjøre han stolt av meg har jeg forlatt han. Min datter roper "bestefar sin" hver gang hun ser en gåstol. Hun har ikke fått mulighet til å få andre minner av den mannen som betyr mest for meg. Han som har formet mamman hennes får ikke forme henne. Derfor er jeg glad han levde på den øya han elsket mer enn verdenshavene, for han har tidligere elever, naboer, partifeller og menighet rundt seg. Jeg får tilsendt bilder og meldinger, og de puzlebitene sparer jeg til hver gang jeg kan være ved siden av han igjen.
tirsdag 8. november 2011
Stille før stormen.
Fra en sliten pult har min egen virkelighet fått motstand i mange år, så tenk dere det antiklimakset ved å få fortalt at det plutselig er greit. Det finnes like mange virkeligheter som det finnes mennesker. Ingen har rett, ingen tar feil.
Dette at alle er forskjellig er jo koselig, og jeg har jo alltid ment sånn halvkreativt at alle innehar fantastiske fabuleringer, eller metaforer for det samme fenomenet, men når foreleseren vil ha dette til å bli at det derfor finnes like mange sannheter som det finnes mennesker er for meg det samme som å ønske anarki velkomment. På lik linje med å si at alle er like smarte for vi er født med samme utgangspunkt, eller at gulost er gulost, eller at hvis du følger oppskriften blir alle kaker like gode. Løgn.
Hvis alt er sannhet er også alt løgn. Hvis sannhet er rett, og at det som er sant for deg rettferdiggjør dine handlinger, kan man åpne alle fengsler.
Videre sier samme lyshode at alt vi tror på og har en felles forståelse om er sosialt konstruert og finnes ikke uavhengig av oss. Skulle ønske Hanne kunne tegne en verden uten mennesker, der elgen sitter på face og rotta filosoferer rundt hulelignelsen. Selvfølgelig er den skapt av oss, for oss.
Jeg ser for meg et stort pepperkakehus, der folk har satt seg til å gnage på forskjellige steder og alle roper og gnåler over hvor flott det er å sitte akkurat der å slikke. Jaja, men det er samme pepperkakehuset.
Har spist alt for mange tørkede aprikoser i håp om å bli kvitt migrenen.
Dette at alle er forskjellig er jo koselig, og jeg har jo alltid ment sånn halvkreativt at alle innehar fantastiske fabuleringer, eller metaforer for det samme fenomenet, men når foreleseren vil ha dette til å bli at det derfor finnes like mange sannheter som det finnes mennesker er for meg det samme som å ønske anarki velkomment. På lik linje med å si at alle er like smarte for vi er født med samme utgangspunkt, eller at gulost er gulost, eller at hvis du følger oppskriften blir alle kaker like gode. Løgn.
Hvis alt er sannhet er også alt løgn. Hvis sannhet er rett, og at det som er sant for deg rettferdiggjør dine handlinger, kan man åpne alle fengsler.
Videre sier samme lyshode at alt vi tror på og har en felles forståelse om er sosialt konstruert og finnes ikke uavhengig av oss. Skulle ønske Hanne kunne tegne en verden uten mennesker, der elgen sitter på face og rotta filosoferer rundt hulelignelsen. Selvfølgelig er den skapt av oss, for oss.
Jeg ser for meg et stort pepperkakehus, der folk har satt seg til å gnage på forskjellige steder og alle roper og gnåler over hvor flott det er å sitte akkurat der å slikke. Jaja, men det er samme pepperkakehuset.
Har spist alt for mange tørkede aprikoser i håp om å bli kvitt migrenen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)