Vinteren ble skapt for å skjule alt søppel, for noen skarve måneder, slik at verden plutselig er vakker. I idyllen rundt deg er det med ett mulig å sette spor. Før det snør igjen, kan du se hvor du har gått og hvor mange du har gått ved siden av.
Dyret har lært seg å si ”ynsyll”. Hun klasket meg over nesa i jula. Da jeg utrykte smerte strøk hun meg over kinnet og spurte: mamma ont? Ja, mamma fikk veldig vondt, nå må du si unnskyld. Hodet på skakke, et lite smil. ”Ynsyll”. Hun fikk skryt da, mye skryt. Det var feil av oss. Den siste uken har hun gjentatte ganger skapt nye situasjoner, for å vise hvor ”flink” hun er til å beklage. Bite mamma i leggen. Ynsyll. Klore en sovende pappa i ansiktet. Ynsyll. Klaske onkel i edelstenene. Ynsyll! Vi har en veldig flink pike. Jeg har advart barnehagen…
Vi har også fått skryt. ”Hun er jo såå flink til å prate!”. Mm, vi er kjempe stolte. For hvert spark fryder vi oss.
Kommunikasjonen har bydd på en del misforståelser. En morgen kom hun bort til meg og kaffekoppen, og spurte etter ”Fitt”. Første tanken var at vi har vært alt for lenge hos bestemor i nordnorge. Hun gjentar ordet mange ganger og jeg prøver desperat å trekke ut hva hun egentlig mener. ”Mokken og Fitt!” roper hun. Endelig. Jeg henter smokken og koseteppet. Hun hadde bestemt seg for å slå om til svensk midt i morgenbarnetvkosen. Jeg har et tospråklig barn. Jeg bare glemmer det.
Spansk derimot skal hun ikke ha kjennskap til. Det visste ikke kvinnen på toget som prøvde å leke bortebø med henne, på vei til Oslo. Når mitt barn skal si borte høres det ut som puta, med spansk uttale. Det er et fy-ord på spansk, det styggeste du kan si til en dame. Dyret ble ivrig i leken, og ropte Puta! Puta! Med økende volum. Tilslutt hvisket jeg; Gud, vær så snill å si at kvinnen ikke er spansk, jeg kan ikke se henne, ikke vær spansk. Samtlige medpassasjerer rundt meg snur seg og ler. Jeg hvisket ikke. Jeg ba høyt. Og alle i vogn 6 på det NSBtoget hadde sine språkkunnskaper i orden.
Jeg vet ikke om jeg ble stolt av henne akkurat da. Men hun smilte og sjarmerte hver eneste sjel. Jo. Jeg var stolt. Hun finnes. Jeg satt ikke alene på toget. Og alle i den vognen ble klar over, om bare for et lite øyeblikk, at min lille familie finnes, bestående av en høylytt, blåøyd prinsesse, en lattermild, svensk pappa og lille, helgelendingen meg.
Praksis begynner i neste uke. 4 uker med en ugudelig flott praksisgruppe. Bare jenter. Lipstick Jungle, i en 10. klasse. Jeg gledegruer meg. Jeg håper elevene har humor, filosofiske spørsmål, at de leser aviser og verdsetter det originale. At de er skeptisk til reklame, ytterst motivert til å lære og redd for døde fugler. En hel klasse, som bare sitter og venter på at vi skal dukke opp. Ja. Akkurat.
Min bror skal derfor være dagmamma i sneen. Nå skal han få sette spor med min datter. For hvert forbilde hun får, jo mindre dårlig føler jeg meg som mor, voksenperson og støttespiller. Hvis hun skulle utvikle noen negative tendenser denne perioden, har jeg dessuten noen andre å skylde på. Det er greit at pappan hennes får en pause;)
Vinteren er vakker. Nyttårsforsettet er å spille med egne kort, ikke de andre har pålagt meg, men de jeg har klipt ut og illustrert selv. Etter lang erfaring, med stress, panikk og skippertak, vet jeg at det er den eneste måten å skape en illusjon av kontroll på. Små blaff av lykkerus. -Derfor kan jeg skrive under på at studentmessig går jeg inn i en dårlig sesong. På tide å skifte ham. Vi skal kjøpe ski!
