Tilbake over vannet.

I dag gikk jeg ut av døra til ungdomskolen jeg har undervist på i 4 uker, for siste gang. Jeg snudde meg ikke. I sekken ligger en vakker praksisrapport, med et lite kryss i bestått boksen. Jeg er ferdig med praksis i mitt utdanningsløp. Jeg er ferdig. Det er bare lesing og eksamen igjen, og igjen, og igjen. Og det er drit skummelt.

Jeg fikk bekreftet at jeg er hyggelig, sosial og engasjert. Veileder mente jeg absolutt burde søke jobb i ungdomskolen. Allikevel ser jeg meg selv tviholde rundt pulten i lesesalen, mens mange mennesker drar meg i bena. Evig student. Men alt for glad i penger.
Skal jeg, etter 19 år bak en skolebok, slutte å skrive oppgaver og heller begynne å vurdere andres? Skal jeg slutte å småhviske med mine medstudenter på bakerste rad, og heller ruve fremst i et grått klasserom med elevsydde gardiner? Skal jeg slutte å snike på klokka om våren, vente til jeg kan slenge kroppen ned i et hjørne i en solfylt skolegård, men heller trekke meg tilbake med en lunken kaffe. Ja det skal jeg visst! Jeg skal organisere utflukter, krangle med en overengasjert ledelse, høre tisking om småkyssing og lese om skilsmisser i annenhver elevtekst. Jeg skal lede litterære samtaler, sette anmerkninger, lage seriøse veggaviser og bli overhøvlet på foreldremøter. Jeg skal få se Norges neste generasjon vokse opp, gråte og le. Og jeg er i følge et tynt pair i sekken veldig flink til akkurat det.