Ynsyll.

Vinteren ble skapt for å skjule alt søppel, for noen skarve måneder, slik at verden plutselig er vakker. I idyllen rundt deg er det med ett mulig å sette spor. Før det snør igjen, kan du se hvor du har gått og hvor mange du har gått ved siden av.

Dyret har lært seg å si ”ynsyll”. Hun klasket meg over nesa i jula. Da jeg utrykte smerte strøk hun meg over kinnet og spurte: mamma ont? Ja, mamma fikk veldig vondt, nå må du si unnskyld. Hodet på skakke, et lite smil. ”Ynsyll”. Hun fikk skryt da, mye skryt. Det var feil av oss. Den siste uken har hun gjentatte ganger skapt nye situasjoner, for å vise hvor ”flink” hun er til å beklage. Bite mamma i leggen. Ynsyll. Klore en sovende pappa i ansiktet. Ynsyll. Klaske onkel i edelstenene. Ynsyll! Vi har en veldig flink pike. Jeg har advart barnehagen…

Vi har også fått skryt. ”Hun er jo såå flink til å prate!”. Mm, vi er kjempe stolte. For hvert spark fryder vi oss.

Kommunikasjonen har bydd på en del misforståelser. En morgen kom hun bort til meg og kaffekoppen, og spurte etter ”Fitt”. Første tanken var at vi har vært alt for lenge hos bestemor i nordnorge. Hun gjentar ordet mange ganger og jeg prøver desperat å trekke ut hva hun egentlig mener. ”Mokken og Fitt!” roper hun. Endelig. Jeg henter smokken og koseteppet. Hun hadde bestemt seg for å slå om til svensk midt i morgenbarnetvkosen. Jeg har et tospråklig barn. Jeg bare glemmer det.

Spansk derimot skal hun ikke ha kjennskap til. Det visste ikke kvinnen på toget som prøvde å leke bortebø med henne, på vei til Oslo. Når mitt barn skal si borte høres det ut som puta, med spansk uttale. Det er et fy-ord på spansk, det styggeste du kan si til en dame. Dyret ble ivrig i leken, og ropte Puta! Puta! Med økende volum. Tilslutt hvisket jeg; Gud, vær så snill å si at kvinnen ikke er spansk, jeg kan ikke se henne, ikke vær spansk. Samtlige medpassasjerer rundt meg snur seg og ler. Jeg hvisket ikke. Jeg ba høyt. Og alle i vogn 6 på det NSBtoget hadde sine språkkunnskaper i orden.

Jeg vet ikke om jeg ble stolt av henne akkurat da. Men hun smilte og sjarmerte hver eneste sjel. Jo. Jeg var stolt. Hun finnes. Jeg satt ikke alene på toget. Og alle i den vognen ble klar over, om bare for et lite øyeblikk, at min lille familie finnes, bestående av en høylytt, blåøyd prinsesse, en lattermild, svensk pappa og lille, helgelendingen meg.

Praksis begynner i neste uke. 4 uker med en ugudelig flott praksisgruppe. Bare jenter. Lipstick Jungle, i en 10. klasse. Jeg gledegruer meg. Jeg håper elevene har humor, filosofiske spørsmål, at de leser aviser og verdsetter det originale. At de er skeptisk til reklame, ytterst motivert til å lære og redd for døde fugler. En hel klasse, som bare sitter og venter på at vi skal dukke opp. Ja. Akkurat.

Min bror skal derfor være dagmamma i sneen. Nå skal han få sette spor med min datter. For hvert forbilde hun får, jo mindre dårlig føler jeg meg som mor, voksenperson og støttespiller. Hvis hun skulle utvikle noen negative tendenser denne perioden, har jeg dessuten noen andre å skylde på. Det er greit at pappan hennes får en pause;)

Vinteren er vakker. Nyttårsforsettet er å spille med egne kort, ikke de andre har pålagt meg, men de jeg har klipt ut og illustrert selv. Etter lang erfaring, med stress, panikk og skippertak, vet jeg at det er den eneste måten å skape en illusjon av kontroll på. Små blaff av lykkerus. -Derfor kan jeg skrive under på at studentmessig går jeg inn i en dårlig sesong. På tide å skifte ham. Vi skal kjøpe ski!

Ski og jantelov...

Lettelsen kom over stua for noen minutter siden. Verden var igjen rettferdig.

Tenk deg at den største bølla i klassen vinner en mill på flaxlodd. Hun du ikke liker blir sammen med han du er forelsket i. Den slemmeste får skryt av pappan din. Den mest barnslige representerer Norge...
Tenk deg et spill, der hele verden har hver sin brikke. Alle skal følge reglene. Den brikken som nesten alltid kommer først i mål eksploderer av sevje. Du, og alle andre, føler et ubehag. Alle fulgte reglene, brikken vant, og er en av de beste, men du skulle helst ønske at den ikke eksploderte. Kanskje til og med at den ikke vant i dete hele tatt. For ingen føler et nasjonalt rus, eller stolthet. Man snur seg bare automatisk vekk for å ikke bli truffet av sevjen. Føler at man må si undskyld for hver gang brikken havner på pallen.

Tenk om denne brikken var for eksempel russisk, eller britisk..eller tysk. Da forventet man nesten, eller håpte at en av våre egne eller våre naboland skulle gruse han. At hele verden med sin kollektive rettferdighetssans burde se at denne brikken tusler derfra i skam. Fy på den ekle brikken! Fy på det landet den representerer. Fy på hans landsmenn som ikke skjemmes! Vi skjemmes. Her i stua. Heier for første gang på et annet land. Men kanskje går han en dag tom for sevje...

http://www.vg.no/sport/ski/langrenn/artikkel.php?artid=10028588

NyttårsAftenogfleresæresekunder.

Da var det siste dagen i året igjen. Hver dato er oppbrukt og jeg må begynne på nytt. Husker ikke hva jeg brukte datoenen til. Bortsett fra:

29 jan. Ba inn alle jeg kunne navnet til, i min datters 1 årsdag...særs svett ide, men med den enkle menyen av grillpølse og rød gele. Ballonger og kakelys. Vår lille, urbane leilighet så ut som en lekebutikk, som nettopp var blitt utsatt for et talibanangrep...(hehe tali-banan...hehe).

14 des, Første gangen jeg strøk på en eksamen...og var stolt etterpå.

Ja, to datoer var det eneste jeg kan huske av året gjennom vinglasset jeg ser akkurat nå. Er det en bra ting? 16 juni i 2009 var første gang Dyret fikk spise kjøtt, det var et horribelt vendepunkt, hun fikk smaken på blod. 16 juni 2010 tror jeg det var eksamensinnspurt og jeg fikk A etter å ha spyttet ut, alt jeg har spart i hodet, lenge, rundt boken om vår alles kjære Elias Rukla...16 juni 2002 er helt fortrengt...
skal man begynne å sammenligne dem, datoene? Kanskje føre en statestikk og se tendenser som går igjen for hvert år? Tror personlig at mars er den kjedeligste måneden. Har heller aldri hatt et spesielt forhold til 21 juli, bare panikk i de siste årene (har glemt å kjøpe gave, IGJEN!). Leste at tirsdager er usynlige dager, noe etter nøye gjennomtenkning viser seg å være helt sant! Å ha eksamen på tirsdag er aldri bra. Februar er den aller beste måneden, midt mellom jula og våren. August er behageligst, September vakrest.

Siste dagen i året, hva har jeg gjort i 2010?
Frivillig valset tilbake til skolen. Tatt betydelig mindre buss. Fått nye venner.
Laget to forsider til utgitte bøker, plastret min samboer, pakket utallige kofferter og lært meg flere ord (suffiks og prefiks, intern fokalisering, perifer, derivasjon blablabla). Æsj, har jeg ikke gjort noe gøy?
Sikkert.
Luciafeiring med en liten jente med sølv i håret, akebrett og burgere i en sommervarm park. Bikinier og snømenn! Sommerøl og juleøl!

Det mest imponerende er at jeg, idag, har lagd kalkun og waldorfsalat. Ja faktisk, og det ble veldig godt. Siste dagen i året og jeg imponerer meg sjæl. Hele forsamlingen smattet og pustet over hver sin tallerken, jeg satt ydmyk tilbakelent. En liten husfrue langt inni magen spratt opp og ned, og ropte sikkert hurra! Men greide ikke tenke at jeg var best, for mamma gjorde egentlig det meste. Sikkert.

Gleder meg til neste runde, har nå en fot på hver side.

Drikk aldri med slekta.

...Da kan det hende at du ikke synes du selv er så stilig etterpå.
eller vakker innvendig.
Eller særlig lykkelig og vellykket.

Drikk aldri med slekta. Med mindre du vil bli grisefull med kort vei til senga.
Gjør det hvis du vil krangle med noen du Garantert ikke kommer til å havne i samme seng med.

Gjør det.
Nei.
Ombestem deg....

Gi aldri bort vin i julegave!

Jævla CSI Miami.

Endelig. I dag skulle jeg ikke bli grinete over noen ting. Alt har gått fin fint! Eller, barnestolen til bilen gav meg et lite helvete, Dyret ville ikke sove, ville ikke godta et nei, ville ikke dele. -Og jeg begynner å få en liten julemage. Men bortsett fra det har ting gått helt over forventning. Den nye Barbie-filmen var drit spennende, selv om det er andre gangen jeg har sett den, og jeg var idioten som kjøpte den. Fikk mail om at jeg er oppmeldt til konten, det er jo en glede. Det beste var jentekveld med pizza og slarv, kun avbrutt med diskusjoner rundt hvor mye vi hater de som sladdrer, så litt mer slarv.

Jeg satte meg lykkelig ned i sofaen. Juleøl til venstre, en voldtatt tårnkake til høyre. Facebook i midten. Gleden begynte å krype oppover beina, for å bli fryst av kjenningsmelodien til CSI Miami. Horatiofaen! Jeg gidder ikke hyle, eller skrike, men den faens amerikaneren som mener at den rødtoppdotten er et troverdig forbilde, en neste messias, betongtarzan omringet av hjelpesløse nek og naive barn som trenger en ny onkel, den idioten, er uheldigvis for karma en rik jævel, men ikke blant mine favoritter.

Jeg ville gledelig heller ha slådd tåa mot en hard kant hver eneste dag, hvis det var prisen for å få slettet den mannen fra verdens kollektive hukommelse.
Jeg går heller å legger meg med Johan Harstad. God natt.

Den dagen...

Den dagen digitalcameraer tar like vakre bilder, som det vi faktisk ser, den dagen forsvinner magien i verden. Den dagen du har alt ditt hjerte ønsker seg i mer enn et helt minutt, 60 evige sekunder, den dagen mister verden magien. Den dagen hvert et menneske er helt likt, med ingen individuelle særtrekk, den dagen er alt det magiske borte.

Dyret fikk en ny kompis på den to timer lange turen over havet. En rar gutt, høy og tynn, med for liten kjeledress. De løp mellom stolradene, på bølgene, og hylte av fryd. Vi som har levd lengre krøp sammen i et hjørne med ei microvarmet pølse i hver hånd. En tangerudbakkenslekting tok "ansvar" over barnet med å gå rundt å hysje påtatt og uavbrytt messe: nei, nei -ikke røre, bare se. nei, nei -ikke røre, bare se. nei, nei -ikke røre, bare se (...). Vi var lykkelige, båtsyke og nydelig irriterte.
Vi skulle hjem til "bestemor", min mor, noen annens søster og min bestemors datter. Vi skulle komme til jula. En dagsreise tok det å komme til St. Nicolas hovedkvarter. En varm stue. Hver detalj nøye plukket ut. Det beste juletreet, med de vakreste kulene, hjertegardiner og juleduker, tusen stearinlys og alle verdens nisser. De ser på deg alle sammen. De er dine venner, fra alle generasjoner. Gamlenissen, skogsnissen, låvenissen og nissemor. Julenisser, tomtenisser og nissefar. Nissegutter, trollnisser, nissedverger og putenisser. Veggnisser, nisselys og nissenisser. Noen ser du, noen er gjemt. Aldi i verden om du noen gang får oversikt. Da blir magien borte.

Kveldsmaten stod klar til vi kom og Julemusten var til avkjøling i kjelleren. Julemusikken gikk dempet i bakgrunnen og det er blitt hvisket om hemmelige julegaver som er blitt "glemt". Den dagen jeg finner noen som ligner det minste på min mor, den dagen skal jeg klippe av meg alt håret. Ingen er som ho mammæ, på godt og vondt. Aldri om jeg kommer til å forstå hvordan hun fungerer. Hun er magisk. Ikke nødvendigvis fantastiskelskerhenne-magisk, men helt uforståelig-magisk. Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor hun bæsjer med dodøra åpen, hvorfor hun elsker alle fremmede på bussen, men hater butikkpersonale. Hvorfor hun bare ler til hun tisser på seg sammen med sin søster, selv om de ikke har det gøy, eller hvorfor hun kan skape stemning av ingenting. Hvordan hun får tid til å vaske hele huset, bake lageret fullt av kaker, skifte ut alt i hele huset med juleting(hvor bor alle nissene resten av året?), sy nye duker og gardiner hvert år, strikke gensere til hele slekta eller tenne alle stearinlys -for skulle jeg gjort dette ville det første lyset for lengst være utbrent før jeg var kommet til det siste!
Men vil jeg vite det? Nei. Mamma skal være magisk. Verden trenger magi, ergo trenger verden mamma.

Husker ikke hvorfor jeg skriver akkurat dette på en romjulskveld. Vet bare at tanken begynte å spire da jeg så utover Mosjøen, øverst fra Lia. Lysene glittrer like fantastisk hver gang. Som en seng av edelstener mellom to kraftige daler. Vefsna som et svart speil ved siden, en dyp uendelig himmel som bakteppe. Hver gang får jeg tårer, mest fordi det er så jævla kaldt, men også fordi det er umulig å se alt uten å røre på hodet frem og tilbake. Og for hver gang du ser tilbake til begynnelsen blir man like overrasket som første gangen. Og aldri, aldri, om jeg noen gang har fått til å ta et bilde som bevis for hva jeg mener. Jeg må tilbake på toppen for hver gang;)

God romjul godtfolk. Hyll et godt syn, nyt hysteriske mødre og spis mens du kan.

Sitter på sykehjemmet i romjula.

Som de fleste som kjenner meg vet så har jeg en klok og gammel far. Gammel og skrøpelig far. Og etter 73 vintre, var siste rest av motvilje hos han forsvunnet og han har bestemt okkupert det største rommet på sykehjemmet. Her har jeg sittet med en bok hver dag i jula. Første dagen jeg valset inn, leste jeg Terje Vigen høyt, og med innlevelse. Neste dag hoppet vi glatt over julaftenen av Wergeland, siden den neppe kunne slå tårefaktoren fra dagen før. Vi har også sittet med hver vår bok, slurpet kaffe, og hoffet til veggen.

Lille julaften var verst. Jeg hadde ikke tid til å lese. Vi kom hele gjengen til pappa, på ettermiddagen. Dyret var med for å inspisere kvaliteten på fasilitetene. Vi satt samlet rundt han. Det å reise seg for å forlate sin egen far, kvelden før kvelden, i en seng alene, blant andre enn oss, er som å selv ta liv av en liten del av hva du en gang var. Fjerne biter fra puzlespillet, slik at det ikke skal bli for jævlig. Ubevisst finne ugyldige grunner for hvorfor dette er normalt. Hvorfor det er greit at min far, stolt og sta, skal bli isolert borte fra oss, lukket inne, borte. Hvorfor det er greit at jeg forlater den som er viktigst for meg, alene. Hvordan går man fra et rom, med sin gråtende far i en seng. Det ble ikke jul i år.
Det ble en remse av gamle tradisjoner som på død og liv måtte gjennomføres. Det ble roping, alt for mye julegaver, litt for mye juleøl, alt for lite tid. Men vi andre var sammen. Og det var små blinkskudd, som vil forstørres jo mer tid som går, som frø av lykke. Så om lenge blir ikke denne julen husket som den første pappa var på sykehjemmet, men kanskje som den første min bror og kona feiret sammen med oss, som da Dyret ble tvangsforet med fløte og kaker av gammelonkel i Åsen, eller som den julen jeg fikk møte min venninnes tilkommende mann(eller?). Den julen da vi fikk et hint om fremtiden. Den julen det var opp til oss. Den julen jeg fikk se meg selv i speilet. Hva vil jeg?

I dag sitter jeg igjen med en kaffekopp sammen med pappa. I dag har jeg ikke med meg en bok, men min nye bærbare. Vakre. Nydelige! Gamlefar leser og er storfornøyd. Brillene hans er skjeve og vi har ringt og takket for blomster. Det er godstemning denne søndagen. Det er mildere ute, og inne. Jula har reist forbi. Musikken fra naborommet inneholder ikke engler eller nisser, bare lystig gitarklimring. Lystig.